Misjonalt fellesskap

Jeg har blitt bedt om å bidra med å skrive i huskirkebloggen, noe som for meg er nesten mission impossible, men om jeg hadde sagt nei hadde jeg samtidig motbevist mye av det jeg selv har tenkt å skrive om her…Det blir litt løse tanker, og dere får bare leve med at det er en utfordring å finne den røde tråden… ;-)

 

Hvorfor danner vi fellesskap, hva driver oss til å starte opp og hva er målet for fellesskapet eller prosjektet. Gud har kalt oss til å være sammen med ham, ikke til å gå ut. Å gå ut er en befaling til de som er med Jesus, ett resultat av samvær med Gud.

 

Mange av oss er skeptiske til dette å gå ut. Man føler seg gjerne ikke trygg nok, og føler at en mangler kunnskap til å gi evangeliet videre.Det er alltid noen i menigheten som er bedre til å snakke, som lever ett mer helhjertet liv med Gud, eller som er mer frimodig og bedre til å møte nye mennesker enn oss selv.

 

Den type tenking kommer ikke fra Gud…

 

For det er nettopp når vi er svake og skrøpelige og gjør oss selv avhengige av Guds hjelp, at ting kan skje, ikke på grunn av oss, men på grunn av ham. I vårt samfunn er dette kanskje noe av det vanskeligste å forstå og innrette seg etter. Vi lever i ett land hvor vi er beskyttet på alle mulige måter, og bønnen; ”gi oss vårt daglige brød” gir liten mening for oss.

 

Hverdagen består for mange av oss i å sikre seg og sine både økonomisk og sosialt gjennom utdanning, karriere og eiendeler som hus, hytte, bil og båt. Vi er oppflasket til ikke å begi seg ut på noe uten den rette erfaringen, kompetansen eller utdanningen. (han skal gi oss det vi trenger når vi går – ta med kun det du går i (Lukas 10,3-4)).

 

Jesus sin måte å gjøre disipler på derimot, var å sende dem ut på oppdrag før han, når de kom tilbake, lærte ham dem teorien i det de nettopp hadde gjort. Dette fordi de da ville være desperat avhengige av guds kraft og inngripen. Vi trenger å sette oss selv i flere situasjoner hvor vi er helt avhengige av guds kraft, for uten det vil vi ikke være i stand til å se hva Gud gjør rundt oss, og kanskje verst av alt, vi gir ikke plass i oss selv til at Gud kan virke.

 

Gud ønsker at vi skal ta oss av hans minste. Hans minste befinner seg over hele verden, både der ute og på Jørpeland. Hvem legger Gud på hjertet ditt? Skal du gå alene eller sammen med noen andre, f.eks fra huskirken din? (Jesus sendte to og to eller tre og tre, f.eks Lukas 10, 1)

 

Vi er en gjeng som hver mandag spiller fotball, bordtennis, diverse brettspill eller bare drikker te og kaffe sammen med de som vil av asylsøkere og innvandrere i strand. Dette gjør vi fordi vi tror Gud har sagt at disse er noen av hans minste i vårt nærområde. Det finnes mange andre å ta seg av, men Gud har lagt disse menneskene på hjertene våre. De fleste av disse er muslimer og kjenner ikke Jesus som Guds sønn, men som en profet.

 

Islam er en religion skapt 600 år etter kristus med tydelig røtter i gamle testamentet. Det er derfor vanskelig å argumentere eller diskutere mot muslimer ettersom hele religionen deres er skapt ut fra å være en “bedre” religion enn kristendommen.Vi har verken kunnskapen eller evnen til å overbevise dem til å ta imot Jesus som sin frelser, men håper at vi skal kunne plante ett ørlite frøhos dem gjennom det vi gjør, at det frøet er Jesus, og vi kan ikke annet enn å stole på at Jesus selv gjør den virkelig store jobben med å omvende dem.

 

Vi tror at bønn er en viktig del av det å la gud få lov til å virke, og derfor samles vi i bønn før hver av disse samlingene. Vi setter også stor pris på at folk kan be for disse menneskene hjemmefra eller i sitt fellesskap. Det blir nok mye fokus på dette i mine blogginnlegg, men det får dere bare tåle, og hvis ikke kan dere bare unnlate å lese ;-)

Ønsker dere alle Guds fred.

Av: Andres Jøssang.