Vi er nå inne i det som kalles den stille uke. For oss som følger Jesus en av de virkelige viktige ukene i året, om ikke den viktigste. Jesus, korset og den tomme graven er og blir utgangspunktet for at vi kan ha en fullverdig relasjon med Han. Samtidig er det også andre temaer i denne uken som kan være verdt å merke seg. Full av dramatikk, sorg, forvirring, glede, undring og håp rommer denne uken mye av det vi som mennesker kan kjenne på i livet. Mye av dette kjente nok Jesus på også i det han red inn i Jerusalem palmesøndag og uken som fulgte. Enda han ble møtt av en skare med mennesker med palmegreiner og jubelrop, visste han hva som lå foran. Som det står ikke mange vers etter inntoget i Jersusalem i evangeliet etter Johannes:

«Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort» (Joh 12:27-28).

Han visste hva som lå foran men viktigere enn det, han visste hvorfor han var der «til denne time skulle jeg komme» så verken jublende mennesker eller angst fikk han til å vike fra veien.

Dette er noe av det vi gjerne kan ta med oss inn i påsken. Både hver for oss og som felleskap. Det er lett å både la det som er godt og vanskelig ta oss bort fra hvorfor vi er akkurat her og hva vi er gitt. Er det noe vi i Strand Huskirker virkelig ønsker er det at hver og en skal med sin vilje se og omfavne det som Gud har gitt en. Det er ikke alltid like enkelt, men å lytte til sin dypeste lengsel, snakke med Jesus om det og be Ånden vise Hans vilje er måter å tilnærme seg dette på. Her er det også veldig bra å gå tett med andre som har samme målet. Vi ser ofte fra ulike vinkler og sammen så er det enklere å hjelpe hverandre med å se både veien og målet.

Det er også derfor vi som felleskap jobber med visjon og veivisere for tiden. Vi startet en prosess for noen måneder siden og håper å være i mål når høsten starter. Da ønsker vi å ha en konkret visjon og tydelige veivisere som hjelper oss å navigere videre. Vi ønsker virkelig å se og høre hva Gud gjør i oss og rundt oss og holde fast på det Han sier og har gitt oss. På samme måte som Jesus fra start til slutt var lydhør, ledet og lydig mot hva Far sa ved Ånden, ønsker vi å gjøre det samme i en tid da det er veldig lett å la seg distrahere bort fra dette.

Derfor trenger vi høytider som påsken. Både for å minne oss på hva Jesus har gjort for oss men også å øve oss å se og holde fast i det som Jesus har sagt. Han prøvde å forberede disiplene på det som skulle komme. Men når det faktisk inntraff så ble det vanskelig for dem i forvirringen, sorgen og redselen å huske på hans lovnader.

Et tips inn i de neste dagene er derfor å ikke bare hoppe frem til påskemorgen men faktisk være i alt det som både Jesus og disiplene måtte kjent på torsdag, fredag og lørdag. Spesielt disiplene hadde sannsynligvis mange spørsmål etter Jesus døde og frem til Han viste seg for dem igjen. Hva hadde vært dine spørsmål? Og hva er dine spørsmål nå?

Å følge Jesus og hans disipler de neste dagene kan være med å hjelpe oss å skille ut det viktigste blant mye bra og viktig, holde fast på det og faktisk leve ut fra det.

 

Legger ved en andakt av Peter Halldorf fra boken «Med evig kjærlighet» som taler treffende om dette:

 

Å la behovene få styre er som regel en sikker vei til utbrenthet. Behovene er uendelige og kan få hvem som helst til å kjenne på avmakt. De mange behovene kan bare fylles dersom hver og en finner sin plass på kroppen og konsentrerer seg om det som er tildelt den enkelte.

Nå vet vi at livet ikke er slik ordnet at vi bare kan hengi oss til en enkelt sak, selv om det hadde vært å ønske. Allikevel handler det om å finne det området som passer til vår spesielle gave, det som Ånden kaller hver enkelt av oss til, og å konsentrere seg best mulig om den oppgaven.

Når et menneske ledes av Ånden, går alt så mye bedre. Ikke fordi det velger ut de letteste oppdragene for seg selv og overlater alt det tunge til andre, men fordi det inntrer en glede og hvile i de mer krevende oppdragene, som vanligvis ikke blir sett og verdsatt av omgivelsene. Hvis vi i tillegg tror at «et menneske ikke får noe uten at det blir gitt ham fra himmelen» (Joh 3,27), vil vi erfare den hvile som innfinner seg når vi ikke rømmer fra oppgaven, men tar i mot den som en gave. Da våger vi å stole på at den som gir oppdraget, også gir den kraft og styrke som trengs mens oppdraget utføres. Som det heter på troens språk: Salvelsen følger kallelsen.

Et liv som er lydhørt for Ånden utfordrer det effektive samfunnet. Ikke ved lettsindighet eller forakt for tid og planlegging men ved å gi en indre stillhet i alt stresset.