Hva skal vi egentlig med advent??

Jeg er en av de som virkelig kan sette pris på en god tradisjon, men jeg er også en av de som har behov for å pirke litt i alt vi føler vi må opprettholde eller gjøre som i fjor, bare fordi...vi gjorde det i fjor- det er jo en tradisjon. Når jeg leter etter en dypere mening i hvorfor jeg skal bruke av min dyrebare tid på det ene eller det andre, tradisjon tro, går jeg ofte inn i bibelens rike bibliotek, og denne gang på leting etter meningen med advent. Så langt jeg kan se sier bibelen fint lite konkret om vårt konsept advent! Likevel har kirken holdt på med disse advents-greiene gjennom flere hundre år. Hva var egentlig utgangspunktet for adventstiden? Og finnes det noe her som er verdt å ta vare på, noe som er større og dypere enn mye av det vi forbinder adventstiden med i dag?

I følge store norske leksikon har vi de første antydningene til advent allerede på 400-tallet. Da som en faste-tid med forberedelse og fokus på Jesu andre komme. Altså at Jesus, da han reiste fra jorden, gav løfter om å komme tilbake for å gjøre alle ting nye, for å drive bort all ondskap, smerte, sår og savn og fullføre løftet om evig fred og rettferdighet. Advent er et latinsk ord og betyr "komme". Advent skulle være en tid der vi ble minnet på dette store håpet- vi venter på noe som er større og bedre enn det vi har rundt oss akkurat nå. Lengden på adventstiden har variert noe opp gjennom historien og har sine ulike varianter i de ulike kirkesamfunnene. På 500-tallet ble advent også en markering av starten på kirkeåret.

Kirken har opp gjennom historien forsøkt å skape noen gode rammer eller rytmer som kan være til hjelp for å komme i berøring med hele bredden av bibelens og Guds store fortelling. Etterhvert som årene går formes og utvikles disse rammene til mer eller mindre gode hjelpemidler, og det kan være svært nyttig å stoppe opp og tenke seg litt om. Advent startet altså ut som en fastetid, der man skulle avstå fra overflod, vise ekstra nestekjærlighet til mennesker rundt seg og kjenne på takknemlighet, selv når man valgte en periode med trangere kår. Med det som bakteppe kan man jo lure på hvordan advent på ulike måter har endt ut i et enormt jag etter mer! Mer mat, mer gaver, mer happenings, mer glitter, mer glam, mer behov og mer frustrasjon. Mer, mer, mer! Iallfall i vår del av verden.

Misforstå meg rett: det skjer enormt mye fint i denne tiden før jul, det skal vi absolutt ta vare på. Men om jeg skal kunne omfavne adventstiden med hele meg trenger jeg en dypere mening i det hele. Jeg trenger å forberede meg til noe som er større en vår oppjagede og følelsesladde juleferie - som så lett slår ut i skuffelse når forventningene ikke innfrir. Både for store og små. Jeg kjenner på et ønske om å ta tilbake noe av det det hele startet med, for å virkelig kunne glede meg over å feire, når tiden er inne for det. 

Og det startet altså som en fastetid. En tid for å tegne opp noen grenser, en tid for å gjøre mindre, ta inn mindre, konsumere mindre, for å skape rom og tid til å puste, være tilstede, se vår neste og la håpet vokse. Håpet om at siste ord for vår verden ikke er sagt! Håpet og forventningen om at Gud kommer, med fred.

Visste du at advent er latin for et gresk ord, parousia? Og at dette greske ordet i tillegg til å bety "komme" også kan oversettes med "tilstedeværelse" eller "å være nær"? Slik sett understreker det adventstiden som en tid der vi inviteres til å være mer tilstede, slik Gud ønsker å være tilstede, være nær, i våre liv. Ikke bare der fremme, men akkurat nå - i dag.

Advent startet som en invitasjon til å romme og reflektere over håpet om at Gud kommer til oss, og en dag skal komme fullt ut. Til fastsatt tid hvert år skulle vi sette noen grenser for å bli mer tilstede i oss selv, tilstede for vår neste og for Guds nærvær og løfte. Kanskje er det på tide at vi tar tilbake noe av dette, slik at advent kan forbli et hjelpemiddel til å forsterke håpet og nestekjærligheten i oss? For å skape rom, puste ut, være tilstede, og forhåpentligvis se klarere det lille barnet i krybben som kommer med fred - så ufattelig det enn er.

Så, om du som meg synes ordet grenser i denne sammenheng rett og slett høres litt befriende ut - velkommen med til å gjøre mindre av noe i tiden frem til jul. Ikke for å være lat, men for å flytte blikket over på noe som kan gi både advent og jul en dypere og rikere mening enn vår tids sterkeste mantra: mer, mer, mer.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Tips!

Noen gode veivisere som kan være til hjelp i adventstiden for den som vil gjøre mindre av noe annet og gi rom for noe større. NB: velg en av disse så ikke det som skal være til hjelp blir en uoverkommelig byrde;)

Practicing the Way: Adventmeditations

Pray as you go: Advent Psalms

Last ned bibel-appen "You Version", her kan du søke etter leseplaner for advent.

Boken "Mitt umulige barn" av Jostein Ørum.

Adventsstaken: tenn et lys for hver søndag i advent og reflekter over lyset som blir sterkere og sterkere jo lengre inn i adventstiden vi kommer.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det

Alt godt for adventstiden!

Ragnhild:)