Hva former livet ditt?

De fleste av oss (om vi vil innrømme det eller ei) liker tanken på å være sjef i eget liv. Vi lever i et land med stor individuell frihet og et hav av valgmuligheter. «Du kan bli hva du vil og hvem du vil..!», loves det, med både stolthet og storhet i stemmene. Dette skal visst være både flott og mulig i vår del av verden. Ja, i følge Harald Eia i programmet "Sånne er Norge" på NRK, er uavhengighet den mest typisk norske verdien. En opplevelsen av å være fri og en sterk følelse av rett til å velge sitt eget liv, påstås det i programmet. 

Med full frihet til å ta egne valg kan du altså fritt forme ditt eget liv. Selvstendig, upåvirket og fri. 

Blir vi lurt?

Det skal vel strengt tatt ikke de store anstrengelsene til for å oppdage det faktum at våre omstendigheter i livet påvirker måten vi velger å leve dette livet på. Om vi i praksis er aldri så frie, «no man is an Island». Kulturen vår, familie, venner, vaner, egenskaper og medier, for å nevne noe, farger og former oss. Bevisst eller ubevisst. På godt og vondt. Vi har mange valgmuligheter, det er sant, men at vi kan fatte en bestemmelse i disse tusenvis av valgene uten å være påvirket av omstendighetene våre, det tror jeg er en løgn. Og at dette opphøyes som et ideal i vårt samfunn, som et tegn på å være fri som menneske, det tror jeg også er en løgn. Den formen for upåvirket selvstendighet og frihet tror jeg ikke finnes. Men av en eller annen grunn oppmuntres vi til å tro på dette!

Jeg må ærlig innrømme at jeg tar meg selv i å tenke at jeg er ganske upåvirkelig, at reklamen som svirrer over de tusen skjermene som omgir meg til enhver tid, preller av som regndråper på goretex. At jeg er et slags overmenneske av et annet kaliber som ikke følger strømmen, men går de veiene jeg selv vil, fri og upåvirket av andres forventninger og livets omstendigheter. Men nettopp den holdningen, tror jeg, gjør meg til et enklere bytte for all verdens stemmer som vil fortelle meg hvem jeg burde være og hvordan jeg burde leve livet mitt. Det er først når vi innser at vi påvirkes og formes, at vi kan oppdage hva vi faktisk formes av, og utifra det vurdere om dette er av det gode, det som fører til liv og gjør meg hel som menneske, eller om det splitter meg og gjør meg til en utgave av meg selv jeg dypest sett ikke er eller vil være.

Spørsmålet blir da ikke om vi formes og påvirkes, men hva eller hvem vi formes av, og hva dette former oss til å bli?

«Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.» Rom. 12.2

Bibelen, og i dette tilfelle Paulus, prøver iallefall ikke å lure oss til å tro at vi er upåvirkelige! Tvert imot. Her ser vi et tydelig ønske om å bevisstgjøre oss nettopp dette: vi blir formet av det og de vi omgir oss med. Videre tydeliggjøres det også at det å tro på Gud virkelig vil påvirke og forme livene våre: ved at sinnet fornyes vil livene våre forvandles, og vi vil kunne skille ut det som er av det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Så blir da spørsmålet om vi våger å tro at et fornyet sinn og «…det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne» faktisk er det gode. Og at dette vil være godt for meg å leve i. Kan vi våge å tro at Gud lever, er sannhet og vil meg vel?

For hvem blir jeg da?

«Vend om og følg meg!», sa Jesus da han kalte til seg disiplene, og de forlot alt for å følge ham. Det vil si: være sammen med Ham, bli lik Ham (la seg påvirke og forme), og lære å gjøre som Han gjorde. Dette er noe av det aller mest utfordrende i etterfølgelsen av Jesus, synes jeg. Jesus tilbyr oss ikke bare en teori å tro på, men en måte å leve livet på, der Han får påvirke våre liv, våre valg, våre prioriteringer og vår hverdag. Vil jeg virkelig det?

For om etterfølgelsen handler om å bli lik Jesus, hvem blir jeg da? En helgen? En Gud? Mister jeg meg selv? 

Jeg strevde en del med denne tanken for noen år siden. Jeg syntes det var en fryktelig vanskelig tanke! Bli lik Jesus liksom!! Sikkert en blanding av frykt for å miste kontrollen over livet, en frykt for å miste meg selv, og en frykt for å være annerledes, bli noe jeg ikke ville være, osv. Helt til det begynte å demre en tanke om at «jo mer lik jeg blir Jesus, jo mer Ragnhild vil jeg bli». Gud har jo skapt oss alle unike i sitt bilde, etter sin lignelse. Å la Gud få forme oss til å ligne Jesus tror jeg handler om å la han få hente ut og frem den jeg virkelig er! Å oppdage mer av alt det vi er, alt det både synd, skyld og skam har en tendens til å gjemme vekk. Eller samfunnets forventinger, egoismen og grådigheten drar oss vekk i fra. Det kan være en smertefull og til tider utfordrende prosess å la Gud få slippe til på dypet av våre liv! For veldig kort sagt tror jeg vi kan oppsummere Guds påvirkning i våre liv slik: «Å vokse til et menneske som elsker mer, med den jeg er skapt til å være og leve, i kraft av Jesus Kristus!»

Å elske mer!

«La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.

I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» Fil. 2. 5-11

I dette utfordres virkelig vår egoisme og grådighet, som gjerne vil opphøye den «friheten» hvor jeg er fri til å være meg selv nok. Det høres så flott og fint ut å kunne forme livet sitt fritt til det jeg vil. Men er det egentlig mulig? Jeg repeterer meg selv: Spørsmålet er ikke om vi formes og påvirkes, men hva eller hvem vi formes av, og hva dette former oss til å bli?

Men å bli et menneske som elsker mer, hvordan er det mulig?

Jeg tror de færreste av oss, om vi tok et ærlig blikk innover i sjela, ville stilt oss fremst i køen over de som elsker mest..! Futti, så til kort jeg kommer i dette!! Og futti for et umulig fjell å bestige.

Ja om man forsøker å forme livet til å ligne Jesus i egen kraft ligger utbrentheten og strevet ikke langt unna. Men det er jo nettopp dette Paulus skriver om i de første versene jeg siterte i dette blogginnlegget: det hele handler om å la Gud fornye sinnet!

Følger vi Jesus og hans vandring gjennom evangeliene ser vi en tendens til at menneskene som fulgte Ham, på ingen som helst måte kunne skryte av å ha lykkes i livet, verken på den ene eller andre fronten. Men de fikk et levende møte med Jesus, og livet ble forandret etter det:

«Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Den som er mye tilgitt, elsker mye. Jeg tror en avgjørende nøkkel til et liv som elsker mer, ligger akkurat her! Ikke som et rotte-res i gode gjerninger, eller manisk utvisking av egne behov og drømmer, men i å legge hele livet åpent frem for Han som er skaper og livgiver, Gud og menneske, dommer og frikjenner. Det er her vandringen som hans disippel starter, og ender. En livslang prosess som gir mykere hjerter og friere liv.

«Får Kristus frigjort dere blir dere virkelig fri»

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Gud kommer aldri til å trenge seg på livet ditt, men venter tålmodig på klarsignal, og lengter etter å forme oss til hele mennesker som elsker mer, i kraft av Han! Så kan det kanskje være på tide å spørre seg selv: Gir jeg Gud tid og rom til å være den som påvirker livet mitt, om det er det jeg dypest sett faktisk vil? Eller, hva former livet mitt egentlig, der jeg er i dag? For som nevnt:

Spørsmålet er ikke om vi formes og påvirkes, men hva eller hvem vi formes av, og hva dette former oss til å bli?

Anbefaling: 

Bruk tid med refleksjonsspørsmålene i siste avsnitt. 

Ta det som kommer opp med i bønnen, og snakk gjerne med andre i fellesskapet ditt om dette.