Hvordan skal du feire pinse??

ROM FOR VEKST - et langdistanseløp med hvilepuls, er kurset vi startet i januar og som strekker seg over fire år. Innimellom sender vi ut en mail med info og inspirasjon til å fortsette vandringen den enkelte er i. Denne gangen ble det noen lengre tankerekker rundt pinse, venting og forventning. Deler den her også, om flere vil lese, reflektere og kanskje la seg invitere til å fordype relasjonen til Gud vår Far - i oss og rundt oss, der vi er.

"How are you gonna celebrate Pentecost?".

Spørsmålet kom i slutten av en samtale, som det mest naturlige og selvfølgelige av alle spørsmål som kunne stilles akkurat nå. Jeg satt i kveldssola på en benk i Flørli og facetimet med Ken, en 90år(!!) gammel jesuitt bosatt på den andre siden av jordkloden. Som ung mann tok han et radikalt valg om å følge Jesus og leve for han. Gjennom et langt liv har han vandret jevnlig inn og ut avstillheten og ledet mennesker i det samme. Ikke bare for stillheten i seg selv, men i troen på det møtet som skjer der - mellom Gud og mennesket. Ikke fordi Gud kun bor i stillheten, men fordi noe så enkelt som stillhet kan rydde plass i vårt indre kaos og hjelpe oss til å oppdage Guds tilstedeværelse i våre liv. I oss og rundt oss!

Ca en gang i måneden har altså "gudfeldighetene" lagt tilrette for at jeg får møte opp med Ken til en veiledningssamtale via Skype. To svært ulike menneskeliv, både i alder, kirketilhørighet og livsvandring møtes, med samme Far og samme lengsel som utgangspunkt og fellesskap. En samtale som både utfordrer og utvider, og som forsterker lengselen etter å kjenne Gud bedre.

Nå satt altså Ken, spent og fremoverlent, på sitt kontor i Boston og kikket med forventningsfulle øyne inn i skjermen - hvordan skal du feire pinse?

I skrivende stund er vi midt imellom "himmelspretten" og pinsen.

"Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye" Luk. 24.49

Dette er noen av Jesu siste ord til sine venner. Og de fulgte hans ord. De ble værende i byen og ventet - sammen. Det må ha vært noen krevende dager og timer. For hva ventet de egentlig på? Hvordan ville det se ut i livene deres å bli utrustet med kraft fra det høye?? Og hva kjente de egentlig på midt i dette? Frykt, uro, forventning, forhåpning? Eller kanskje kjedsomhet? Usikkerhet? Ville Gud innfri?

De fleste av oss kjenner historien, og vet at da pinsedag kom falt den Hellige Ånd over dem. Alle som en av de som var samlet, for å vente på Kraften, fikk et møte med nettopp den. Plutselig!

Jeg skulle gjerne likt å vite noe mer om denne dagen da dette plutselig skjedde. Gjorde de for eksempel noe ekstra denne dagen, slik at de ventet på en "bedre" måte? Lovpriste de Gud høyere akkurat denne dagen? Hadde de vært bedre menn eller kvinner akkurat denne dagen? Følte de seg modigere og mindre redde denne dagen? Historien sier fint lite om dette, men kanskje nettopp det er poenget? Kanskje handlet det ikke så mye om disiplenes prestasjoner eller "rette" følelser, men om Guds timing og deres åpne og ventende hjerter mot det som Gud hadde lovet?

Å møte opp med Gud i stillheten, i en fast rytme gjennom hverdag og fest handler for min del ganske mye om venting. For jeg kan si meg enig med Tomas Sjödin når han hevder at de fleste morgener i stillheten, skjer det fint lite merkbart. Og litt umerkelig kan jeg gli inn i mismot eller kjedsomhet eller usunn selvransakelse der alt plutselig handler om min prestasjon og dernest frustrasjon. Hva skal jeg egentlig med stillhet?Venting kan være langtrekkelige greier.

Da Ken for noen uker siden spurte meg, med så forventningsfulle øyne som bare et barn (og disipler over 90år) kan ha, om hvordan jeg skulle feire pinsen, traff det noe i meg. Det var en entusiasme og forventning i spørsmålet hans som vekket en lengsel, eller et ønske. Spørsmålet hjalp meg å oppdage at min stilletid hadde glidd inn i et slags kjedsommelig venterom uten hverken kafé eller rutetabeller for neste avgang. Stilletid uten forventning. Hvordan havnet jeg her? Hvor hadde det blitt av forventningen min? Forventningen og forhåpningen om at Gud har mer for oss i våre liv. At han jobber i det umerkelige, i ventetiden, i stillheten OG at han jammen meg, plutselig, kan møte opp i våre liv på radikalt, merkbart og overraskende vis! 

Den Hellige Ånd er Gud i oss! Kraft fra det høye, i våre liv, i vår hverdag. Disiplene gikk fra å sitte inne i et rom, til å bevege seg ut i gatene og forkynne evangeliet til alle folkeslag, på grunn av den Hellige Ånd. De hadde våget å vente med forventning, og de hadde plass og åpenhet for det som Gud ville gjøre. Og ganske sikkert på tross av både følelser og kaotiske tanker, ble deres hjerter og liv forvandlet da Kraften tok bolig inni dem.

At den aldrende jesuitten Ken virkelig gledet seg til å feire pinse, var det ingen tvil om. Det var som om han skulle feire sin beste venn! Og det med brask og bram! Og som om han forventet at denne vennen kunne komme til å ha overraskelser på lur underveis i feiringen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble svar skyldig der jeg satt på benken i Flørli og følte entusiasmen fra Ken nå like fra Boston og inn fjorden til den vegløse bygda. Pinsen kommer og går som de fleste langhelger i mai og juni, og plutselig er det sommer og dett var dett. Kan det hende jeg går glipp av noe? Kan det hende pinsen rett og slett er en gylden mulighet til å stoppe opp og dvele ved dette store: at Gud selv tar bolig i oss! Selve Kraften - i oss!

Forventningen i de snille øynene på den andre siden av jordkloden kommer jeg aldri til å glemme. De så fremover mot noe større, mot noe mer enn å holde liv i en kirkelig tradisjon. De så fremover mot en feiring av sin beste venn, som muliggjorde sitt nærvær i våre liv ved å gi sitt alt! Fordi han elsket oss først.

Selv om Tomas Sjödin altså ikke alltid merker det helt store i stillheten, fortsetter han å oppsøke den. I troen på at stillhet er "…å sitte noen minutter i det kraftfeltet som er Guds nåde», og nettopp det gjør noe med oss, merkbart eller ei. Og plutselig kan også det merkbare skje, det som rører våre liv på dypet og lar oss få se noe nytt.

Så, når jeg vet hvor mye tid jesuitten Ken har brukt i stillheten, i relasjonen til Gud den allmektige, og ser hans barnlige forventning og glede overfor sin frelser, venn og Herre i en alder av 90 - da kjenner jeg en lengsel etter å oppdage mer. Våge å vente og våge og forvente - fremoverlent og klar!

Hvordan skal du feire pinsen?:)

Ragnhild