Å leve kirke gjennom sommeren
Det er en varm og strålende junidag ute og for de fleste nærmer sommerferien seg med stormskritt. Selv sitter jeg (Ragnhild) innendørs med forkjølelse og febertendenser og plages av titusen tanker om alt jeg heller ville, skulle og burde gjort på en dag som denne. For kanskje er dette sommeren vi får? Og nå går jeg jammen meg glipp av det hele!
Så sveiper jeg innom nyhetsbildet mens jeg skroller på telefonen, og får passet mildt sagt påskrevet. For i denne sammenheng er jeg virkelig ett av verdens heldigste mennesker her jeg ligger, i et trygt hjem, på en myk sofa og klager. Og med det velter skam og skyldfølelse over meg og min egosentriske rikmanns-frustrasjonen. Akkurat nå er det altfor mange som lever livene sine i umenneskelige hverdager. Det er så mye i verden som ikke henger på greip, som ikke stemmer, som ikke er slik det burde være. Og her sitter jeg i fred og fordragelighet og synes synd på meg selv fordi forkjølelse og juni-varme ikke gjør livet optimalt.
Om jeg da fortsetter å skrolle kan ganske sikkert også bekymringen glimre med sitt nærvær og livlig presentere alle mulige fremtids-scenarier, som videre ender i en slags motløshet og maktesløshet. Man føler seg uendelig liten og uendelig ubrukelig midt i dette store og uhåndterlige. Skamfull og handlingslammet. Bekymringer kan virkelig være kvelende greier.
Slik kan man spinne seg inn i tankerekker som ikke akkurat løfter en opp, og noe så lite som en forkjølelse kan plutselig velte store mentale lass. Det er jammen rart hvordan vi er skrudd sammen. Eller hvordan jeg er skrudd sammen. Det kan jo hende det bare er meg som havner inn i slike tankerekker? Av en eller annen grunn aner det meg at vi er fler.
MEN, om vi da, midt i dette (eller andre krevende tankerekker), kan klare å ta inn over oss at Gud lever, at han jammen meg har en hensikt med våre liv, akkurat her, akkurat nå, og at han har gitt oss noen løfter å leve på - faktisk uansett hvor i verden vi bor, eller hvordan omstendighetene i våre ulike hverdager ser ut. Ja, om vi midt i alt dette kan klare å ta inn noe av dette, hvordan vil det da kjennes å møte livet og morgendagen og sommervarmen man muligens går glipp av?:
Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? (...) Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Matt. 6. 25-27 + 34
Les gjerne hele avsnittet i Matteus 6. Det er et utdrag fra bergprekenen. En tale Jesus holdt til folket for 2000 år siden, og som er like aktuell inn i vår verden i dag. I denne delen av prekenen gir han oss et bilde av Gud som en god Far og forsørger, og som den ansvarlige for våre liv. Kan vi våge å stole på at det er slik? At livet mitt - og alle andres liv- i bunn og grunn ikke holdes oppe av antall kroner i banken, opplevelser i minnebanken eller klatreevnen på den sosiale rangstigen, men av Gud selv! Fordi han vil! Selv når livet er fryktelig vanskelig!
Å leve kirke, tror jeg, handler noe om å vite hvor vi kommer fra, hva som til syvende og sist holder oss oppe, og hvor vi er på vei. Og å holde fast på dette, SAMMEN. For vi er nemlig gitt HVERANDRE i dette livet! Og vi trenger å hjelpe hverandre og minne hverandre på hvilken rolle Gud inviterer oss til å la Han ha i våre liv. Som Far og forsørger. For nettopp i det ser det ut til å ligge en nøkkel til større frihet i våre liv: Ved å la Gud få være som den Gud han faktisk er, og vil være, for oss. En hellig invitasjon til å la bekymringer miste sitt handlingslammende grep, til å sette jaget etter rikdom og suksess på innbytterbenken, og til å la spisse albuer bli tjenende og åpne hender, rettet mot vår neste, i frihet. Og med fare for å snakke altfor enkelt om både bekymring, fattigdom, angst og motløshet, vil jeg strekke meg etter den friheten vi her inviteres til å leve i. Vel vitende om at det finnes mange krefter rundt oss og i oss som vil det motsatte. Vel vitende om at i livet her og nå kan man også mangle det elementære. Men nettopp derfor trenger vi HVERANDRE.
Å leve kirke handler om å SAMMEN leve tett på Guds løfter for livet her og nå, men også leve tett på håpet om alt vi har i vente- der fremme. Det handler om å kople seg på Guds store plan, og vite at her har jeg en plass og en hensikt utover meg selv, uansett om jeg føler meg i overskudd eller underskudd. Uansett om junidagen er aldri så lys og lett utendørs, og jeg ligger utkjørt og motløs innendørs. Uansett hvor i verden man bor. Fordi Gud er Gud.
"For jeg gir vann i ørkenen og elver i ødemarken så mitt utvalgte folk kan få drikke" Jes. 43, 20b
Perspektivene og løftene i Matteus 6. er som vann i ødemarken. Levende vann for livet vårt, midt i alt som er. Å leve kirke er å drikke av dette vannet, SAMMEN, slik at Jesus i oss kan få vokse og farge våre liv og våre valg. Også om sommeren.
SÅ: Ta HVERANDRE med til nærmeste "waterfall". Til liv! For midt i det som kan være alvorstungt inviteres vi til lovsang, takknemlighet, glede, fred og bekymringsfri!! Ikke likegyldighet, men en bekymringsløshet i tillit til HAN som er stor nok til å holde hele verden, som har en større plan om en bedre fremtid, og som til og med er stor nok til å romme min forvokste fortvilelse over min lille forkjølelse når sommersola er altfor fin.
"Dette er dagen som Herren har gjort, la oss juble og glede oss på den" Sal. 118,24