Kontrast-flytting

Et av våre forbilder er ei dame vi engang var sammen med noen dager i mali – hun hadde bosatt seg i Finnmark, samtidig som hun var mange år, i flere omganger, i Mali. Hun «likte kontraster» fortalte hun.

-Sånn er det vel egentlig vi har opplevd å komme tilbake igjen til Senegal, selv om vi ikke kom fra mørketid i kaldeste finnmark – men fra ei regntung jul i Sør-Norge; kontrastfullt. kontrastene er så store, og forflyttingen går så fort…

Er det noe vi gang på gang har erfart etter noen år i en annen kultur er at vi mennesker er så like hverandre – på tross av så mange ulikheter. Vi ler og gleder oss, gråter og sørger, har behov for mat, klær og omsorg, vi blir sinte og såret, vi feirer og fester, vi opplever fødsel, død, møter sykdom og blir trette. En kunne laget en lang liste over alt vi har felles. Samtidig er hverdagen vår så utrolig annerledes i Norge og her i Øst-Senegal – og når en forflytter seg så raskt fra den ene virkeligheten til den andre – føles det som to parallelle verdener som er vanskelige å holde sammen. Når vi møter venner igjen her, og vi skal oppdatere hverandre på hvordan de siste 4 månedene har vært – da slår kontrastene mot oss..

Vi har fått en liten gutt. David. Han ble født på et rent, fint sykehus med jordmødre, leger og medisinsk utstyr. Med mulighet for operasjon, smertelindring, og medisinsk hjelp. Etter fødsel er det 3 netter på barselhotell med alle måltider servert og tilgjengelig hjelp 24 timer i døgnet.

3 av mine venninner fikk også 3 guttebabyer i løpet av disse månedene. De ble født på ei lita helsestue med hjelp fra en lokal fødselshjelper. En benk til å ligge på, og en stol å sitte på, ellers er det ikke noe utstyr. En av damene fikk sitt 10. barn. Mannen vil ikke ha noe av familieplanlegging, og kona har ikke så mye hun skulle ha sagt. Barnet døde i november av feber.

Vi hadde en ganske stressende måned i desember. Vi flyttet fra leiligheten vi hadde i Norge til en enebolig – kjøp og salg, oppussing, visning og møter med banken. I tillegg alt som hører med til desember i Norge; julebord, julepynt, juleverksted og kakebaking, julegaver, julekonserter og juletradisjoner.

«Det er ikke mye jobb som gjør oss trøtte om dagen», fortalte ei venninne meg, «jeg gjør ikke så mye mer enn å lage mat til storfamilien. Men fattigdommen gjør meg sliten. Det at jeg ikke har noe å gjøre, og ikke kan gjøre så mye med det.. Jeg vil så gjerne jobbe.»

Det har vært mye toro-middager på oss disse månedene i Norge. Midt i hektiske dager med små barn, barnehage, baby, flytting og ulike aktiviteter er lettvint-middagene genialt.

Det har vært varierende hvor mye avling en har fått, men stort sett har regnet kommet slik det skulle. Hirsen er kuttet og slått, peanøttene tatt opp, tørket og lagret, ris og mais er høstet – alt etter hvilke muligheter en har for jord til å dyrke og antall hender til å jobbe, er matbodene fullt opp. Det er lenge til neste avling.  Så er det stampe, sikte, kverne, få peanøttene ut av skallet.. – før middagen er klar.

Siden vi reiste fra vintervær i Norge, fikk vi med oss de vinterklærne vi hadde på oss da vi reiste. Dunjakkene våre er blitt hengende på knaggen innfor døra her hos oss i Senegal – de er absolutt ikke i bruk, men det er nå en gang slik jakkene pleier å henge i husene i Norge, så da henger de nå slik her også. De holder på en måte våre to verdener litt sammen – en varm og en kald, en rik og en fattig, men med mennesker som er skapt og elsket, og som på tross av ulik hverdag er så like.  

Hilen Amlie og Moskvils