I dag er det den onsdagen som i kirkeåret kalles askeonsdag. Det er dagen som innleder fastetiden frem mot påske. Det er kansje ikke så vanlig å snakke om og praktisere faste lenger, men vi tror at dette er en litt glemt skatt som vi ønsker å løfte frem igjen. Ikke først og fremst for å løfte oss selv etter håret eller døyve en dårlig samvittighet. Men som en øvelse i frihet som hjelper oss til å sjerpe blikket i en tid hvor det er så mye forskjellig som ønsker vår oppmerksomhet. For å hjelpe oss til å skille mellom det nødvendige og livgivende som Jesus ønsker å vise oss og det som ønsker å dra oss bort fra dette. Og i en tid hvor forskjellene bare øker i verden og mange av oss har mer enn nok, klare å skille behov fra begjær til det beste for både oss og vår neste.

Har lagt ved en tekst skrevet av Peter Halldorf som kan være en veldig god hjelp inn i fastetiden.

BØNN OG FASTE

Av Peter Halldorf

Til norsk ved Forstander Helge Unneland, PE. Hentet fra http://www.stellamaris.no/bof.htm

 

Hvorfor faste?

Å faste er en menneskelig nødvendighet. I den kristne historien, som i den jødiske – har fasten alltid hatt en naturlig plass. Som fri, og dermed ansvarlig for sitt liv, velger hvert menneske hva det vil si ja til og nei til. Våre valg former oss. Vi står i vår fulle rett til å sløse bort vårt liv. Vi har også muligheten til å bevare vår verdighet. Vi kan hengi oss til det som deformerer vårt ansikt. Vi kan også overlate oss til det som foredler vår sjel.

Den kristne tradisjonen å faste hviler på innsikten om menneskets svimlende kapasitet. Vi har evnen til det mest forferdelige. Vi bærer også på frøet til det guddommelige. Hva det blir til med våre liv står ikke i forhold til vår evne til å løfte oss selv etter håret, men til hvilke krefter/makter vi allierer oss med. Nåden er den største kristne tanken. Livet er fra begynnelsen gratis. Frelsen er en ufjortjent gave. Men når Gud åpner sin hånd og rekker oss sine gaver – velger vi hvordan vi forvalter dem.

 

Det er her fasten kommer inn i bildet. Å faste er å ta seg selv på alvor. Det er å tenke stort om livet og forvalte gaven å være menneske.

 

Den gledefulle faste

Er det så undelig at mange ser fram til fasten med stor glede? Det henger sammen med det fasten gjør med oss. Oppakkningen blir lettere, målet klarere og lengten inderligere. Fasten er en åndelig reise der målet er påsken, i overført mening et liv gjennomlyst av Kristi oppstandelse.

Og likevel nøler vi. Hvem vil ikke delta i gleden, festen, triumfen? Men kampen? Fasten? Vi vegrer oss i det lengste for å på alvor ta tak i våre liv, bryte opp destruktive livsmønster og gjøre opp med vår synd. Det butter imot. Vi innser nok at at noe trengs å gjøres, med vi utsetter det til engang i framtiden.

Fasten utgjør en del av det Bibelen kaller ”den gode strid” (2.Tim.4,7) eller arbeidet på vår frelse (Fil.2,12). Det er den nødvendige kamp. Uten denne klarer ikke mennesket å bevare troen i denne verden og modne til å bli hva mennesket er: et bilde av sin skaper.

 

Tynningen

Av de bilder som kan belyse hva fasten innebærer – er tynningen et av de tydeligste. Hver hageeier vet at det vanskelige med tynning er at den gjelder de gode vekstene. Det er ikke ugress det er snakk om når vi skal tynne., men planter som vi faktisk vil ha i vår hage. Her gjelder det altså ikke å være sentimental, ellers vil vi mot slutten av sommeren stå der med en jungel av vekster som frenetisk kjemper med hverandre om lys, vann og plass.

Å tynne er å akseptere begrensingens prinsipp. Det er nødvendig å tilpasse mengden av vekster til den plassen vi har til disposisjon,- ellers kommer innhøstningsresultatet til å bli smått og ynkelig. Det stykke jordsmonn som er vårt liv – kan ikke romme et ubegrenset antall planter. Vi kan ikke være alt, rekke alt, omgås med alle og stelle med alt det vi har interesse og som vi skulle ønske vi kunne stelle med. Å tynne ut i stablene av uleste bøker, i listen over ønskede reisemål – eller faktisk blant alle de mange bekjentskaper som kaller på tid og oppmerksomhet – ikke i forakt for det sosiale livet men for å kunne fordype virkelig vennskap – alt dette hører til fastens område!

Når Jesus sier ”bare ett er nødvendig” (Luk.10,42) – så utfordrer han mangfoldigheten i våre liv og kaller oss å søke det salige enfoldet.

 

Tider for faste

”Når dere faster….” Med de ordene innleder Jesus sin veiledning om fasten i Bergprekenen (Matt.6,16-18). Dermed plaserer han fasten midt i det kristne livet. Fasten er alltid frivillig, ikke en plikt eller et krav, men den er samtidig nødvendig. Å faste er like naturlig som å be og å gi. Det er et spørsmål om når – ikke om.

Veiledningen om faste i Bibelen rommer derfor ingen eksklusivitet, som om det gjaldt et ekstrakurs for åndelig fullvoksne. Fasten er en selvsagt del av livet for en kristen, et innslag som kommer tilbake i vår livsrytme. Slik var det for de første kristne. I urkirken gjorde man onsdag og fredag til fastedager. At det var akkurat disse dagene hadde en frelseshistorisk bakgrunn: onsdag var den dagen Jesus ble forrådt, fredag – dagen da Jesus led døden.

Denne praksisen hadde sin bakgrunn i det jødiske miljøet som den første kristne kirken vokste fram av. Jødene fastet regelmessig på mandager og torsdager. Jesu skarpe kritikk mot den jødiske fasten gjaldt måten det ble fastet på – som gjorde at tyngepunktet ble forskjøvet. Fra å ha hatt sin plass i det personlige rommet der ”menneskene ikke ser at du faster” (Matt.6,18) – hadde den flyttet ut på gatehjørnene der man forsøkte å dra til seg blikket mot sine åndelige øvelser. Selv om man kan ha felles tider for faste – hører den likevel alltid til det skjulte livet.

 

Når Ånden leder oss

Jesus selv fulgte de jødiske fastereglene, men fastet også ved andre anlledninger, fremfor alt når Ånden ledet ham til det. ”Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen” – better Matteusevangeliet (4,1) Her hadde fasten funksjon av forberedelse innfor oppdraget som ventet.

Under de felles fastetidene støtter vi hverandre på den åndelige fordypningens og kampens vei. Men vi hører også om en faste som vi ledes til av Den hellige Ånd. Det kan handle om å søke klarhet og åndelig kraft som fasten er en vei til – i viktige veivalg eller beslutninger, i kriser eller konflikter. Innfor en usedvanlig besværlig demonisk aktivitet sier Jesus: ”Dette slag kan bare drives ut ved bønn og faste” (Mark. 9,29)

Når er det rett å faste? Iblant kan det være klokt å sammen med en erfaren sjelesørger å lytte til Åndens røst: hva er en rett avveid mål/mengde for mitt liv – slik som det ser ut i mitt liv akkurat nå? Hvilken ”medisin” er den rette?

Den klassiske veiledningstradisjonen er nøye med å framholde at frihet må råde på fastens område. ”Hvor Herrens Ånd er, der er frihet” (2.Kor.3,17). Pauli ord gjelder alt i det kristne livet, også fasten. Det innebærer at om noen velger å avstå fra noe , må han samtidig kunne kjempe for andres rett til det han selv velger bort. Området for vår faste, liksom mengden av faste – kan variere fra tid til tid og fra person til person- Her trengs visdom, varsomhet og veiledning fra Den Hellige Ånd.

Iblant kan vi kjenne en sterk indre trang til å faste – uten noen tilsynelatende ytre anledning. Ånden som utforsker Guds og menneskers tanker tar oss i sin tjeneste, og først seinere forstår vi hvorfor vi skulle faste akkurat da.

Men ofte kan hjertets lengsel være grunn nok. Når hungeren etter Gud blir sterk – lar vi med gledede naturlige behov hvile – for med større iver å kunne søke den uforgjengelige føden.

 

Fastetiden og kirkeåret

Alt på 300-tallet tok den spesielle perioden i året form – som vi i dag kaller fastetiden og som i vårt kirkeår innledes med askeonsdagen – seks uker før påske. Muslimenes ramadan har sitt opphav i denne fasten, som hadde en selvsagt plass for de kristne da islam oppsto på 600-tallet.

Forbildet for fastetiden er Jesu førti dager lange kamp i ødemarken, men også Israelfolkets førtiårige vandring gjennom ødemarken. Grunnen til at den innledes en onsdag er at søndagene er unntatt faste. De er alltid ”oppstandelsesdager”. For at seks uker skal gå opp i førti dager – trengs derfor fire dager å legges til. Askeonsdagen har fått sitt navn etter den praksis som forekom alt i det Gamle Testamentets tid når folket fastet og kledde seg ”i sekk og aske”. Asken er et bilde på boten, et synlig tegn på hjertets ydmykhet hos den som har nådd innsikt om at ens ”rettferdighet” bare er som aske innfor Gud. Asken vitner om ”syndes lønn: død og forgjengelighet. Under fastetiden bekjenner vi vår delaktighet i verdens ondskap og omvender oss til den Gud som alene kan gi liv der alt håp er ute.

Fastetiden i kirkens år er samtidig et bilde på de vilkår som gjelder alt menneskelig liv: ingenting kan vinnes uten forberedelse og kamp. Nåden er gratis men det frø som Gud lar gro i våre liv – trenger beskyttelse og omsorg for å modnes. Likegyldighet og hovmod kveler den frukt som er i emning.

I kirkeårets vandring i Kristi etterfølgelse finnes en veksling mellom smerte og glede, mellom kamp og triumf. Det speiler livets realisme. Man trenger ikke å gi uttrykk for alt som den kristne troen rommer – samtidig. Alt har sin tid: Uten renselse ingen opplysning. Uten tårer ingen lovsang. Uten faste – ingen fest.

Her er et av ”poengene” – både for menigheter og enkeltkristne i det å følge kirkeårets rytme: det gir meg en konkret støtte i det å fordype meg i de ulike sider ved det kristne livet under forskjellige perioder. Predikantene får hjelp til å komme opp av sine hjulspor og tvinges til å trenge inn i andre bibeltekster enn sine favorittord. Den enkelte kristne får meditere over og utfordres av hele rikdommen i Guds plan for verden og mennesket. Under fastetiden støtter vi hverandre på måteholdets vei, vi skjerper blikket og får verktøy til å arbeide med både kropp og sjel. Fastetiden kaller meg til å med større intensitet å ta opp arbeidet i den delen av Gud vingård som er mitt liv.

 

Å dra en grense for sitt liv

Faste hører sammen med et annet sentralt begrep i den tidlige kristne veiledningstradisjonen – nemlig askese. Ordet kommer fra gresk, den tidlige kirkens språk – og betyr ”øvelse”. Mens askese i vårt språk har fått en litt negativ klang og det ofte forbindes med kroppsforakt – ble ordet opprinnelig anvendt i helt profane sammenhenger- for eksempel innen idrett eller i det militære livet.. Ordets betydning er rett og slett trening. Gjennom å bruke dette ordet i den åndelige veiledningen viser ørkenfedrene på 300-tallet at virkelig fremskritt forutsetter øvelse. Det gjelder alt i livet – ikke minst kjærligheten! – og burde være helt opplagt. Uten askese er det ikke mulig å vokse i kjærlighet, det som er målet for alt menneskelig liv.

Askese er i denne sammenhengen et godt ord fordi det gjør klart at all øvelse innebærer at man drar en grense for sitt liv. Og det er i forholdet til det gode livet vi trenger å dra grenser. Når vi taler om faste eller askese handler det altså ikke om å si nei til det som en kristen oppfatter som ”synd” All faste tar sitt utgangspunkt i kroppens og sinnets behov. Slikt som er gitt av Gud i skapelsen – som beriker livet og ikke skal skyldbelegges: søvn, mat, klær, seksualitet, relasjoner, syn, hørsel, tale og mye annet Men om de naturlige behovene blir feilinnrettet eller konkurrerer med våre dypere åndelige behov, motvirker de sin hensikt til å bidra til et godt og rikt liv. Derfor begynner all faste med at vi ser over våre liv og vår måte å leve på. Vi stiller spørsmål til oss selv: hva er det i mitt liv som risikerer å få for stor plass? Som lett drar i vei med meg i en retning jeg egentlig ikke ønsker? Hva er det som trenger å dø en smule for at jeg skal kunne leve mer helhjertet? De svar jeg kommer fram til hjelper meg til å velge de områder der jeg trenger å faste, det vil si dra en grense for mitt liv.

 

En lett faste

”Jeg velger heller en lett faste som varer lenge, enn en som er hard og anstrengende fra starten av – og som raskt tar slutt”, sier en av ørkenfedrene.

De erfarne vet hva de taler om. Vet at den vanligste grunnen til at mange av oss nybegynnere mislykkes med våre åndelige øvelser – er at vi legger listen for høyt. Vi vil jo så mye. Vi lengter så intenst. Vi blir utfordret og inspirert av en predikant eller et skrift ved fastens begynnelse og tenker: ”Nå skal det endelig bli noe av!” Så forstrekker vi oss og blir sittende tilbake med dårlig samvittighet. Den åndelige erfaringen er nøye med å betone måteholdet, ikke minst når det gjelder fasten og advarer mot de altfor ambisiøse prosjektene. Bak disse lurer hovmodet og de blir oftest kortvarige.

Hemmeligheten med all faste ligger i det som kommer igjen og blir en vane i mitt liv. Et lite mål, er da uendelig mye er virksomt enn storslått innsats som blir en engangshendelse. Som en annen av ørkenfedrene uttrykker det: ”Alt som går til overdrivelse kommer fra demonene.”.

 

Hvordan begynner man

 

Begrepet faste kan tillempes på ulike områder, selv om vi med ”faste” vanligvis mener – under en kortere eller lengre periode avstå fra mat, noe som kan praktiseres helt eller delvis. Den som faster helt bør ikke begynne med flere dager. Kanskje ikke engang med en hel dags faste. Begynn med å avstå fra ett måltid.

Når man i den unge kirken gjorde onsdag og fredag til fastedager innebar det at fasten på disse dagene ble innledet på morgenen og varte til kl.15 eller 17 på ettermiddagen. En begrenset faste innebærer at man skjærer ned på visse ting. Vanlig blant mange kristne er at under fastetiden avstår man fra kjøtt. Ved bare å spise vegetarisk mat under fastetiden vender man tilbake til verdens ”paradisiske” tilstand, før syndefallet. Så enkle ting som å avstå fra pålegget på brødet, desserten til middagen, kaffen etter middagen eller chipsen foran TV-n – kan være andre måter å øve seg i tilbakeholdenhet i fastetiden.

Forakt ikke den lille, målbestemte gjennomførte forandringen! Slik påminner du din sjel om og venner din kropp til ”at mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” (Matt.4,4.)

 

En lengre faste

 

Den som har øvet seg på fastens vei og dermed har lært å kjenne kroppens reaksjoner – kan med tiden prøve å faste i flere dager. Det kan da være klokt å trappe ned inntaket av føde noen dager før en innleder selve fasten. På den måten mildnes en del av de ubehag som ellers er vanlige under fastens første dager, så som hodeverk og slapphet – noe som er en følge av at kroppen under en faste gjennomgår en ”renselsesprosess” når den tømmes for slaggprodukter. Etter omtrent to-tre dager inntrer som oftest et velbefinnende. Man kjenner seg lettere i tanken og får en større konsentrasjon. Nå høster man frukten av sin faste. I kombinasjon med et mer intensivt bønneliv og fordypet lesning av Bibelen og annen åndelig litteratur – bidrar fasten til at det indre mennesket ”utvider seg”. Gud blir større, og en god ”likegyldighet” innfinner seg i forholdet til mye av det som tilhører den forgjengelige verden.

Om man velger en lengre fasteperiode er det viktig at man er ved god helse, både fysisk og mentalt. Den som bruker medisiner bør rådføre seg med sin lege før en begynner en fasteperiode.

 

Ørets og øyets faste

 

En god venn fortalte hvordan ham på fastens første dag – askeonsdagen, koblet fra TV’n og plasserte den i garderobeskapet. En annen sa: ”I fastetiden rasjonerer jeg avislesningen til to dager i uken”.

I den unge kirken la man vekt på ”bukens og tungens faste” – to områder der det alltid finnes anledning til å være tilbakeholdende. Fråtseriet nevnes først blant dødssyndene – og tungen beskrives i Bibelen som ”full av dødelig gift”. Jak.3,8.

I vår tid er øyets og ørets faste minst like aktuelle. Mediebruset som forgifter våre hjerner, flimmeret av bilder som fyller sinnet med biter – er kanskje en like stor årsak til det fenomenet som kalles ”utbrenthet” – som lange arbeidsdager.

Larmen er en av de største truslene mot det åndelige livet. Det slår ut den bølgelengden der vi kjenner igjen den indre røsten.. Larmen berøver oss den stillheten som er nødvendig for å kunne oppfatte ”sølvtonen” i Jesu røst. Kanskje er det ingen tilfeldighet at Bibelens siste bok, den som tar sikte på de siste tider – gang på gang gjentar: ”Den som har ører – hør hva Ånden sier til menighetene!” Åp.2,7) Å proppe ørene fulle av (u)lyd er en sikker måte å bli åndelig tunghørt på.

Faste er også å bevisstgjøre og kanskje begrense – bruken av radio, TV, data, reklame, video, aviser. Vise tilbakeholdenhet i vår omgang med alle disse ”uunnværlige” tingene. Ikke av forakt for menneskene, men av respekt. Faste på disse områdene hjelper oss til større nærvær innfor oss selv og hverandre: å høre oss selv tenke, å se den som tiltaler oss.

Et av Skriftens viktigste åndelige råd er ordene i Davidssalmen (46,11): ”Stans og innse at jeg er Gud”. (”Vær stille og kjenn at jeg er Gud”.) Under alle former for faste bør vi forsøke å omgi oss med større stillhet enn vanlig. Tausheten er talens faste. En ny klarhet stiger fram i det som sies når en begrenser talen. Ørene renses og vi begynner å høre hva som sies i det som uttales….

 

Behov eller begjær

Fasten er en vei til større selvinnsikt. Når jeg gjør et forsøk på å avstå fra noe – lærer jeg meg hva det er som har et hardere eller lettere grep om mitt liv. Noe kan vi avstå fra uten problem – annet har vi vansker med å klare oss uten. Så vel gode som dårlige sider av livet – grunnlegges gjennom vaner. Om jeg venner meg til alltid å småspise mellom måltidene eller sløvkikke på TV – blir det med tiden noe jeg får vansker med å klare meg uten. Behovet er blitt et begjær. På samme måte fungerer gode ”avhengigheter” eller vaner. Den som regelmessig mosjonerer eller mediterer utvikler en positiv avhengighet av det som bygger opp.

Den kristne undervisningen gjør en viktig distinksjon mellom behov og begjær: behovet er noe godt, det er en del av meg som jeg ikke trenger å fornekte eller fortrenge. Men et behov som blir feilrettet eller får en feilaktig proporsjon i mitt liv – blir til et begjær. Kroppens og sinnets behov behersker meg istedenfor å berike mitt liv.

Et missbruk eller overdrevent bruk av faste og askese har av og til ledet til en forakt for kroppen og alle dens behov. Men de veltrente asketene i den kristne tradisjonen kan ikke uten videre avfeies som kroppsfiendtlige. Ofte har de hørt til dem som tar kroppen på største alvor. De sammenlikner kroppen med en åker som Gud har skjenket oss, der vi kan arbeide og bli rike. Men denne åker kan også legges brakk, bli ubrukbar og overgrodd av ugress – uten mulighet til noen innhøstning. Den som ikke har lært seg med Åndens hjelp å beherske kroppens og sinnets behov, liknes i Bibelen med et menneske som styres av ”begjæret i vår syndige natur” (Gal.5,16)

 

Fasten som frihetsvei

Vi kan altså se hvordan friheten i våre liv er forbundet med fasten. Bare det man klarer å avstå fra er man fri i forhold til. Regelmessig faste blir derfor en måte å vinne en større grad av frihet. Gjennom å avstå selv fra slikt som vi har rett til – unngår vi å bli avhengige av de i og for seg gode behovene.

Behov som vi aldri sier nei til – blir med tiden ”laster”. De tynger oss ned, gjør sjelen doven og sløv og berøver oss vår indre frihet. I klassisk veiledning taler man om de ”åtte lastene” som motsvares av de ”åtte dydene”. Lastene og dydene representerer områder i våre liv som rommer så vel en tendens til selviskhet – som et potensial til guddomlighet. Det er denne tendens til selviskhet som i Pauli undervisning benevnes som ”kjødet” /vår syndige natur – og som har sitt motstykke i ”den gode viljen” i vårt hjerte. ”For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil” (Gal.5,17).

Et menneske kan aldri bli mer enn et menneske, men det kan bli mer menneske. Det vil si mer menneskelig i motsetning til umenneskelig. De åndelige øvelsene har til hensikt å temme det selviske genet som vi er bærere av – slik at vi kan leve i kjærligheten, til Gud, vår neste – ja til alt det skapte. Gjennom å la vår ånd lede oss (gal.5,16) er vi ikke lenger utlevert til kroppens og sjelens lidelser, slik at disse kan gjøre hva de vil med oss. Og hvilke er Åndens fruker: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Gal.5,22-23.

 

Fastens fristelser

”Jaså, du faster”

Hvor lett er det ikke å miste alt. Hvor vanskelig det er at ingen ser. Ingen utenom Gud.

Når Jesus gir oss sin fasteguide framholder han med skarphet – at fasten hører til vårt ”hemmelige” liv. Som advarende eksempler stiller han fram dem som gjør fasten til åndelig oppvisning – ”de har alt fått sin lønn”. – og gir råd om hvordan en bør leve under sin fastetid: ”slik at menneskene ikke ser at du faster”. (Matt.6,18)

Fristelsen å gjøre inntrykk følger all åndelighet som en skygge. Det kan ligge snubblende nær at fasten blir et redskap for å styrke sin egen selvfølelse, troen på at man ligger et par hakk foran de andre i omgivelsene. Det finnes ingen mer effektivt måte å ødelegge sine åndelige erfaringer enn å utbasunere dem for omgivelsene. Å i det vide og brede, eller i subtile antydninger, tale om sine åndelige øvelser – er dessuten en sikker måte å få omgivelsene til å kjenne seg åndelig undelegne. Som predikanten og forfatteren Emil Gustafson pleide å uttrykke det: ” Den som har mye å si om seg selv, har ennå aldri sett Gud”. Marias eksempel er tidløst: ”hun ”gjemte og grunnet på” sitt gudsmøte i hjertet (Luk.2,19). Det viste seg på helt andre måter enn at hun pratet om det.

”Gå inn i ditt rom og lukk din dør” (matt.6,6) sier Jesus, når han taler om vårt liv med Gud. Lønnkammeret er bildet for de plasser og erfaringer i våre liv som andre ikke har innsyn i, det vi til nød betror vår sjelesørger.

Hvert menneske trenger et slikt ”kammer”. En plass som vi stenger døren til for omgivelsene. Dit hører fasten.

 

Fasten og nåden

Tett inntil fristelsen å imponere med sin faste ligger en annen fallgrop. Følelsen av å være en ”bedre” kristen kommer smygende. Og det trenger ikke handle om å imponere andre, – opplevelsen av å ha vunnet Guds velbehag gjennom fasteanstrengelser – trøster oss. Men det er en trøst som bedrar. I det øyeblikket har fasten blitt et mål i seg selv, en fortjeneste innfor Gud.

En broder i ørkenen som sammenlignet sine åndelige øvelser med Antonius – utbryter frustrert: Jeg faster mer enn du, og likevel fortsetter alle å komme til deg!” Og Antonius svarte stille: ”Det er fordi jeg elskerGud mer enn du.”.

Til grunn for all faste i det kristne livet – må innsikten om at alt er nåde – ligge. Ingen blir helligere av å faste. Helligheten i våre liv er Guds verk, ikke frukten av våre åndelige anstrengelser. Men hvorfor trenger jeg da å faste i det hele tatt?

En disippel spurte sin åndelige far: ”Hva er best: faste eller den indre årvåkenhet?” Han fikk svaret: ”Mennesket er et tre. Den indre årvåkenheten er frukten. Fasten er løvverket.”

Fasten er altså et av de redskap vi bruker for å beskytte den frukt som er i emning, lydhørhetens og Kristuslikhetens frukter. Det er Ånden som får disse til å vokse i våre liv. Vårt ansvar er å beskjære alle ”utskudd” som hindrer frukter i å modnes og Kristi bilde i å tre fram.

 

Fastens lønn

En rett faste, skjult for omverdenens blikk, skal bli rikt lønnet, lover Jesus (Matt.6,18)

Hva er fastens lønn?

Det vi akkurat konstaterte: at livet igjen får sin opprinnelige renhet og enkelhet slik at mennesket kan skue Gud – ”Salige er de rene av hjertet, de skal se Gud” (Matt.5,8) – og dermed se på vår neste og oss selv i kjærlighetens lys.

Mennesket er en visuell skapning. Kjærligheten er blikk, å se den andre og la seg bli sett. I et dypsindig ord i Bergprekenen lar Jesus oss ane at øyet er det viktigste hos menneskene: ”Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.” (Matt.6,22) Troen sitter ikke i tanken, den sitter i øyet! Gjennom å se Gud, begynner mennesket å likne Gud (1.Joh.3,2)

Ettersom gudsbildet er frelsens store mål, skulle man kunne si at uten faste – askese- er det ikke mulig å bli frelst. Hvert menneske er Guds avbilde. Gudsbildet er det ikke mulig å utslette, men det kan skjules av denne verdens avleiringer. Likevel finnes det der – hele tiden. Gudsbildet i mennesket utgjør et potensial. Det vitner om vår store mulighet. Vi er potensielle ”guder”! Den som har som sin innerste identitet er Guds avbilde – har i i selve sitt vesen en mulighet å likne Gud. Denne forvandlig er målet for den åndelige reisen. Og vi trenger ikke å bli noe annet enn det vi er – vi er allerede mer enn det vi er blitt! – vi trenger bare å renses – slik at det begynner å vise hvem vi er. Fasten er en renselsestid. Vi trer inn i Guds verksted der bildet på nytt begynner å framtre. Avgjørende for denne forvandlig er øyet, ettersom det er selve synet av Gud – ikke fasten i seg selv – som renser. Johannes skriver: ”Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg, likesom Kristus er ren.” (1.Joh.2, 2-3). Til samme tema skriver Paulus: ”Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde.” (2.Kor.3,18)

Derfor får vi rådet av de erfarne: gi deg selv hele dager og korte stunder da du lar øyet hvile fra bilder, inntrykk og sensasjoner. Når øyets flimrende bevegelser stilner blir hjertet som klar og ren vin. Da er frelsen nær.

 

Bønnen under fasten

La oss gjenta det vi tidligere har sagt: når vi velger bort noe – er det ikke i forakt for kroppens og sinnets behov.. I fastetiden avstår vi fra noe godt – for et større gode. Vi kan være tilbakeholdende når det gjelder søvn, prat og mat for å kunne rette større oppmerksomhet mot det som skaper lengsel etter Gud og hans gaver.

Derfor innebærer fastetiden ikke bare at vi skjærer ned på visse ting, men enda mer at vi med større iver tar i bruk de hjelpemiddel som skjenker skjønnhet til sjelen. Til disse ”verktøy” – hører fremfor alt bønnen. Fastetiden oppfordrer oss til å opplive de bønner som har sovnet hen i våre liv. Å se over vår daglige bønnerytme, utvide stundene med stillhet og med litt større grad av regelmessighet delta i menighetens bønner og gudstjenester.

Selv her gjelder likevel å unngå de altfor store ambisjonene. Vi lærer oss å be – og må være tilfreds med å ”gå i skole”. Til øvelsen hører ikke minst det å bli nærværende. Dette er bønnens store hemmelighet. Vi trenger aldri å rope til oss Gud – eller bevege ham med våre bønner. Den Usynlige er alltid nærværende. Det er vi som har problemer med nærvær. Tankene vil ikke riktig komme til ro på sine vandringer. Fasteperiodene kaller oss til å oppsøke den uforstyrrede plassen der vi lærer oss innholdet i ordene : Bare Gud og jeg finnes i verden”. Bare Gud er den absolutt tvingende nødvendigheten i våre liv, sier Simone Weil. Bare i ham finner vår sjel sin ro, ja sin dypeste bekreftelse – lærer Salmenes Bok oss. Vår faste er en helt konkret måte å bekrefte denne innsikten. Den er en av de opptråkkede stier som hjelper oss å finne veien til bønnens hemmelige møteplasser med Gud.

 

Den åndelige lesningen

Gjennom den åndelige lesningen får vi under fasten del i livets brød. Det er en lesning der vi lytter, fremfor alt til Bibelens ord. Hva har Gud å si meg? Den åndelig lesningens hensikt handler ikke om å forøke kunnskapen – men om å forvandle hjertet. Denne lesemåten er bønnens slektning og går ofte over i bønn – ubemerket. Å øve seg å be med Skriftens ord er en av de sikreste måter å bli venn med Bibelen. Vi leser da ikke for å finne et argument for troen, men for hva lesningen gjør med oss.

Å foreslå å lese gjennom en hel bok i Bibelen , langsomt og i sammenheng – kan være et passende mål for fastetiden. Et annet forslag kan være å følge en bibelleseplan. Det hjelper meg på en meningsfull måte å vende mitt øre mot Gud under fasten. Kompleter gjerne med en (det holder med en!) annen åndelig bok som du lenge har tenkt du skulle lese, men som du ikke har fått tid til. Les langsomt, korte stykker om gangen slik at ordene kan synke ned i hjertet.

 

Tårer og solidaritet

Under fasten smaker vi smerten og sorgen over det forrederi vi alle har del i. Innsikten om vår ufullkommenhet, vår delaktighet i det vi svik som forvandlet jorden fra et paradis til en dødens dal – får fram tårene i våre øyne.

Fasten er tårenes tid. Når vi på alvor ser vår egen halvhet og lunkenhet, at begjæret er langt sterkere enn kjærligheten i våre liv – hvordan kan vi annet enn gråte?

Men det er ikke en gråt som leder til dysterhet og bedrøvelse. Hjertets ydmykhet og anger er en Guds gave. Sorgen er uadskillelig forbundet med håpet og den trøst det gir. Når de som faster gråter over seg selv er det ikke en opptatthet av de enkelte synder – det er en sorg over det faktum at vi er syndere. Verden har tapt sin opprinnelige tilstand av renhet.

I fasten får denne sorg konkrete uttrykk. Vi avstår fra noe /litt – i innsikt om hvor ofte begjæret har kvalt /overskygget den gode frukten i våre liv, for å gjenvinne det som er gått tapt. Men vi avstår også i solidaritet med våre brødre og søstre over hele jorden som daglig ser paradisets stengte porter speile seg i tomme matskåler og stum lidelse.

Fasten – som en solidaritetshandling med dem som lider mangel – trenger å få praktiske konsekvenser. Et slikt uttrykk kan være å daglig legge til side noe til menighetens misjon eller til andre organisasjoner som gjør en innsats for mennesker i nød.

Hver aktiv ”fastehandling” som ”løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker” er et sant uttrykk for hva profeten Jesaia kaller ”den faste Gud vil ha”. (Jes.58,6).

 

Visjonen av paradiset

Den store fasten i kirkens år, de førti dagene som går forut påsken – er en pilegrimsferd, en reise i frelseshistorien – fra treet i hagen i Eden og det tapte paradis – til korsets hugne trestamme og oppstandelsens lys.

”Salige er de som sørger, de skal bli trøstet”. (Matt.5,4) Vi skimter nå målet i det fjerne. Påskens glede, det nye livet, ja den dag da døden ikke skal finnes mer. Visjonen av det gjenopprettede paradiset – forvandler fasten til en ”lys sorg”. Tårene blir takknemmelighetens tårer. Fastens anstrengelser blir en ”åndelig vår”. Natten kan være mørk og lang, men ved horisonten gryr en ny dag.

Den største av alle tragedier skal forvandles til en seier til slutt. Derfor holder vi ut ennå en tid i vår kamp, i den faste som aldri er forgjeves.