Ledet av Ånden

Vi er nå inne i det som kalles den stille uke. For oss som følger Jesus en av de virkelige viktige ukene i året, om ikke den viktigste. Jesus, korset og den tomme graven er og blir utgangspunktet for at vi kan ha en fullverdig relasjon med Han. Samtidig er det også andre temaer i denne uken som kan være verdt å merke seg. Full av dramatikk, sorg, forvirring, glede, undring og håp rommer denne uken mye av det vi som mennesker kan kjenne på i livet. Mye av dette kjente nok Jesus på også i det han red inn i Jerusalem palmesøndag og uken som fulgte. Enda han ble møtt av en skare med mennesker med palmegreiner og jubelrop, visste han hva som lå foran. Som det står ikke mange vers etter inntoget i Jersusalem i evangeliet etter Johannes:

«Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort» (Joh 12:27-28).

Han visste hva som lå foran men viktigere enn det, han visste hvorfor han var der «til denne time skulle jeg komme» så verken jublende mennesker eller angst fikk han til å vike fra veien.

Dette er noe av det vi gjerne kan ta med oss inn i påsken. Både hver for oss og som felleskap. Det er lett å både la det som er godt og vanskelig ta oss bort fra hvorfor vi er akkurat her og hva vi er gitt. Er det noe vi i Strand Huskirker virkelig ønsker er det at hver og en skal med sin vilje se og omfavne det som Gud har gitt en. Det er ikke alltid like enkelt, men å lytte til sin dypeste lengsel, snakke med Jesus om det og be Ånden vise Hans vilje er måter å tilnærme seg dette på. Her er det også veldig bra å gå tett med andre som har samme målet. Vi ser ofte fra ulike vinkler og sammen så er det enklere å hjelpe hverandre med å se både veien og målet.

Det er også derfor vi som felleskap jobber med visjon og veivisere for tiden. Vi startet en prosess for noen måneder siden og håper å være i mål når høsten starter. Da ønsker vi å ha en konkret visjon og tydelige veivisere som hjelper oss å navigere videre. Vi ønsker virkelig å se og høre hva Gud gjør i oss og rundt oss og holde fast på det Han sier og har gitt oss. På samme måte som Jesus fra start til slutt var lydhør, ledet og lydig mot hva Far sa ved Ånden, ønsker vi å gjøre det samme i en tid da det er veldig lett å la seg distrahere bort fra dette.

Derfor trenger vi høytider som påsken. Både for å minne oss på hva Jesus har gjort for oss men også å øve oss å se og holde fast i det som Jesus har sagt. Han prøvde å forberede disiplene på det som skulle komme. Men når det faktisk inntraff så ble det vanskelig for dem i forvirringen, sorgen og redselen å huske på hans lovnader.

Et tips inn i de neste dagene er derfor å ikke bare hoppe frem til påskemorgen men faktisk være i alt det som både Jesus og disiplene måtte kjent på torsdag, fredag og lørdag. Spesielt disiplene hadde sannsynligvis mange spørsmål etter Jesus døde og frem til Han viste seg for dem igjen. Hva hadde vært dine spørsmål? Og hva er dine spørsmål nå?

Å følge Jesus og hans disipler de neste dagene kan være med å hjelpe oss å skille ut det viktigste blant mye bra og viktig, holde fast på det og faktisk leve ut fra det.

 

Legger ved en andakt av Peter Halldorf fra boken «Med evig kjærlighet» som taler treffende om dette:

 

Å la behovene få styre er som regel en sikker vei til utbrenthet. Behovene er uendelige og kan få hvem som helst til å kjenne på avmakt. De mange behovene kan bare fylles dersom hver og en finner sin plass på kroppen og konsentrerer seg om det som er tildelt den enkelte.

Nå vet vi at livet ikke er slik ordnet at vi bare kan hengi oss til en enkelt sak, selv om det hadde vært å ønske. Allikevel handler det om å finne det området som passer til vår spesielle gave, det som Ånden kaller hver enkelt av oss til, og å konsentrere seg best mulig om den oppgaven.

Når et menneske ledes av Ånden, går alt så mye bedre. Ikke fordi det velger ut de letteste oppdragene for seg selv og overlater alt det tunge til andre, men fordi det inntrer en glede og hvile i de mer krevende oppdragene, som vanligvis ikke blir sett og verdsatt av omgivelsene. Hvis vi i tillegg tror at «et menneske ikke får noe uten at det blir gitt ham fra himmelen» (Joh 3,27), vil vi erfare den hvile som innfinner seg når vi ikke rømmer fra oppgaven, men tar i mot den som en gave. Da våger vi å stole på at den som gir oppdraget, også gir den kraft og styrke som trengs mens oppdraget utføres. Som det heter på troens språk: Salvelsen følger kallelsen.

Et liv som er lydhørt for Ånden utfordrer det effektive samfunnet. Ikke ved lettsindighet eller forakt for tid og planlegging men ved å gi en indre stillhet i alt stresset.

 

Mannsweekend til Vågslid 7-10 mars 2019

Hva får du når du samler 22 menn i en helg på to hytter for å være sammen med Jesus, hverandre og å gå på ski? En helt fantastisk helg!

Torsdag 7. mars reiste 22 menn med tilknytning til Strand til Vågsli på mannsweekend. Vi hadde fokus på å komme i lag, skape et fellesskap på tvers av menigheter og for å bygge hverandre opp i troen på vår frelser. Jon Andreas Tjentland, som tidligere har vært en del av Strand Huskirker men nå er utvandret til Bergen, var med og ledet oss på en ypperlig måte. Temane som undervist i var blant annet Den Hellige Ånd, Bibelen, leve i lyset/bekjenne synd, om å tjene andre og vår rolle som mann i ulike deler av livet.

Det ble god tid til å drøse sammen over gode måltider, avslapping og mye «lått&løye».

Lørdag holdt vi nattverd og fikk samtale sammen, be for hverandre og oppmuntre hverandre ved å dele erfaringer i etterfølgelsen av Jesus.

Det ble mye Jesus, lovsang, felleskap og ski denne helgen og søndag gikk Vidar 82 mil på ski.

Med andre ord en helt nydelig helg som kommer til å bli gjentatt. Salme 133 beskriver gjerne hvordan det var, om enn på en litt fremmen måte for oss i 2019:-)

 

Se, hvor godt og vakkert det er
når brødre bor sammen!

Det er som den fine oljen på hodet                                                                                                                                                                                                                                                                                                     når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
ned over linningen på kjortelen.

Det er som dugg fra Hermon
når den faller på Sions fjell.
For der gir Herren velsignelse,
liv til evig tid.

Den store fasten

I dag er det den onsdagen som i kirkeåret kalles askeonsdag. Det er dagen som innleder fastetiden frem mot påske. Det er kansje ikke så vanlig å snakke om og praktisere faste lenger, men vi tror at dette er en litt glemt skatt som vi ønsker å løfte frem igjen. Ikke først og fremst for å løfte oss selv etter håret eller døyve en dårlig samvittighet. Men som en øvelse i frihet som hjelper oss til å sjerpe blikket i en tid hvor det er så mye forskjellig som ønsker vår oppmerksomhet. For å hjelpe oss til å skille mellom det nødvendige og livgivende som Jesus ønsker å vise oss og det som ønsker å dra oss bort fra dette. Og i en tid hvor forskjellene bare øker i verden og mange av oss har mer enn nok, klare å skille behov fra begjær til det beste for både oss og vår neste.

Har lagt ved en tekst skrevet av Peter Halldorf som kan være en veldig god hjelp inn i fastetiden.

BØNN OG FASTE

Av Peter Halldorf

Til norsk ved Forstander Helge Unneland, PE. Hentet fra http://www.stellamaris.no/bof.htm

 

Hvorfor faste?

Å faste er en menneskelig nødvendighet. I den kristne historien, som i den jødiske – har fasten alltid hatt en naturlig plass. Som fri, og dermed ansvarlig for sitt liv, velger hvert menneske hva det vil si ja til og nei til. Våre valg former oss. Vi står i vår fulle rett til å sløse bort vårt liv. Vi har også muligheten til å bevare vår verdighet. Vi kan hengi oss til det som deformerer vårt ansikt. Vi kan også overlate oss til det som foredler vår sjel.

Den kristne tradisjonen å faste hviler på innsikten om menneskets svimlende kapasitet. Vi har evnen til det mest forferdelige. Vi bærer også på frøet til det guddommelige. Hva det blir til med våre liv står ikke i forhold til vår evne til å løfte oss selv etter håret, men til hvilke krefter/makter vi allierer oss med. Nåden er den største kristne tanken. Livet er fra begynnelsen gratis. Frelsen er en ufjortjent gave. Men når Gud åpner sin hånd og rekker oss sine gaver – velger vi hvordan vi forvalter dem.

 

Det er her fasten kommer inn i bildet. Å faste er å ta seg selv på alvor. Det er å tenke stort om livet og forvalte gaven å være menneske.

 

Den gledefulle faste

Er det så undelig at mange ser fram til fasten med stor glede? Det henger sammen med det fasten gjør med oss. Oppakkningen blir lettere, målet klarere og lengten inderligere. Fasten er en åndelig reise der målet er påsken, i overført mening et liv gjennomlyst av Kristi oppstandelse.

Og likevel nøler vi. Hvem vil ikke delta i gleden, festen, triumfen? Men kampen? Fasten? Vi vegrer oss i det lengste for å på alvor ta tak i våre liv, bryte opp destruktive livsmønster og gjøre opp med vår synd. Det butter imot. Vi innser nok at at noe trengs å gjøres, med vi utsetter det til engang i framtiden.

Fasten utgjør en del av det Bibelen kaller ”den gode strid” (2.Tim.4,7) eller arbeidet på vår frelse (Fil.2,12). Det er den nødvendige kamp. Uten denne klarer ikke mennesket å bevare troen i denne verden og modne til å bli hva mennesket er: et bilde av sin skaper.

 

Tynningen

Av de bilder som kan belyse hva fasten innebærer – er tynningen et av de tydeligste. Hver hageeier vet at det vanskelige med tynning er at den gjelder de gode vekstene. Det er ikke ugress det er snakk om når vi skal tynne., men planter som vi faktisk vil ha i vår hage. Her gjelder det altså ikke å være sentimental, ellers vil vi mot slutten av sommeren stå der med en jungel av vekster som frenetisk kjemper med hverandre om lys, vann og plass.

Å tynne er å akseptere begrensingens prinsipp. Det er nødvendig å tilpasse mengden av vekster til den plassen vi har til disposisjon,- ellers kommer innhøstningsresultatet til å bli smått og ynkelig. Det stykke jordsmonn som er vårt liv – kan ikke romme et ubegrenset antall planter. Vi kan ikke være alt, rekke alt, omgås med alle og stelle med alt det vi har interesse og som vi skulle ønske vi kunne stelle med. Å tynne ut i stablene av uleste bøker, i listen over ønskede reisemål – eller faktisk blant alle de mange bekjentskaper som kaller på tid og oppmerksomhet – ikke i forakt for det sosiale livet men for å kunne fordype virkelig vennskap – alt dette hører til fastens område!

Når Jesus sier ”bare ett er nødvendig” (Luk.10,42) – så utfordrer han mangfoldigheten i våre liv og kaller oss å søke det salige enfoldet.

 

Tider for faste

”Når dere faster….” Med de ordene innleder Jesus sin veiledning om fasten i Bergprekenen (Matt.6,16-18). Dermed plaserer han fasten midt i det kristne livet. Fasten er alltid frivillig, ikke en plikt eller et krav, men den er samtidig nødvendig. Å faste er like naturlig som å be og å gi. Det er et spørsmål om når – ikke om.

Veiledningen om faste i Bibelen rommer derfor ingen eksklusivitet, som om det gjaldt et ekstrakurs for åndelig fullvoksne. Fasten er en selvsagt del av livet for en kristen, et innslag som kommer tilbake i vår livsrytme. Slik var det for de første kristne. I urkirken gjorde man onsdag og fredag til fastedager. At det var akkurat disse dagene hadde en frelseshistorisk bakgrunn: onsdag var den dagen Jesus ble forrådt, fredag – dagen da Jesus led døden.

Denne praksisen hadde sin bakgrunn i det jødiske miljøet som den første kristne kirken vokste fram av. Jødene fastet regelmessig på mandager og torsdager. Jesu skarpe kritikk mot den jødiske fasten gjaldt måten det ble fastet på – som gjorde at tyngepunktet ble forskjøvet. Fra å ha hatt sin plass i det personlige rommet der ”menneskene ikke ser at du faster” (Matt.6,18) – hadde den flyttet ut på gatehjørnene der man forsøkte å dra til seg blikket mot sine åndelige øvelser. Selv om man kan ha felles tider for faste – hører den likevel alltid til det skjulte livet.

 

Når Ånden leder oss

Jesus selv fulgte de jødiske fastereglene, men fastet også ved andre anlledninger, fremfor alt når Ånden ledet ham til det. ”Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen” – better Matteusevangeliet (4,1) Her hadde fasten funksjon av forberedelse innfor oppdraget som ventet.

Under de felles fastetidene støtter vi hverandre på den åndelige fordypningens og kampens vei. Men vi hører også om en faste som vi ledes til av Den hellige Ånd. Det kan handle om å søke klarhet og åndelig kraft som fasten er en vei til – i viktige veivalg eller beslutninger, i kriser eller konflikter. Innfor en usedvanlig besværlig demonisk aktivitet sier Jesus: ”Dette slag kan bare drives ut ved bønn og faste” (Mark. 9,29)

Når er det rett å faste? Iblant kan det være klokt å sammen med en erfaren sjelesørger å lytte til Åndens røst: hva er en rett avveid mål/mengde for mitt liv – slik som det ser ut i mitt liv akkurat nå? Hvilken ”medisin” er den rette?

Den klassiske veiledningstradisjonen er nøye med å framholde at frihet må råde på fastens område. ”Hvor Herrens Ånd er, der er frihet” (2.Kor.3,17). Pauli ord gjelder alt i det kristne livet, også fasten. Det innebærer at om noen velger å avstå fra noe , må han samtidig kunne kjempe for andres rett til det han selv velger bort. Området for vår faste, liksom mengden av faste – kan variere fra tid til tid og fra person til person- Her trengs visdom, varsomhet og veiledning fra Den Hellige Ånd.

Iblant kan vi kjenne en sterk indre trang til å faste – uten noen tilsynelatende ytre anledning. Ånden som utforsker Guds og menneskers tanker tar oss i sin tjeneste, og først seinere forstår vi hvorfor vi skulle faste akkurat da.

Men ofte kan hjertets lengsel være grunn nok. Når hungeren etter Gud blir sterk – lar vi med gledede naturlige behov hvile – for med større iver å kunne søke den uforgjengelige føden.

 

Fastetiden og kirkeåret

Alt på 300-tallet tok den spesielle perioden i året form – som vi i dag kaller fastetiden og som i vårt kirkeår innledes med askeonsdagen – seks uker før påske. Muslimenes ramadan har sitt opphav i denne fasten, som hadde en selvsagt plass for de kristne da islam oppsto på 600-tallet.

Forbildet for fastetiden er Jesu førti dager lange kamp i ødemarken, men også Israelfolkets førtiårige vandring gjennom ødemarken. Grunnen til at den innledes en onsdag er at søndagene er unntatt faste. De er alltid ”oppstandelsesdager”. For at seks uker skal gå opp i førti dager – trengs derfor fire dager å legges til. Askeonsdagen har fått sitt navn etter den praksis som forekom alt i det Gamle Testamentets tid når folket fastet og kledde seg ”i sekk og aske”. Asken er et bilde på boten, et synlig tegn på hjertets ydmykhet hos den som har nådd innsikt om at ens ”rettferdighet” bare er som aske innfor Gud. Asken vitner om ”syndes lønn: død og forgjengelighet. Under fastetiden bekjenner vi vår delaktighet i verdens ondskap og omvender oss til den Gud som alene kan gi liv der alt håp er ute.

Fastetiden i kirkens år er samtidig et bilde på de vilkår som gjelder alt menneskelig liv: ingenting kan vinnes uten forberedelse og kamp. Nåden er gratis men det frø som Gud lar gro i våre liv – trenger beskyttelse og omsorg for å modnes. Likegyldighet og hovmod kveler den frukt som er i emning.

I kirkeårets vandring i Kristi etterfølgelse finnes en veksling mellom smerte og glede, mellom kamp og triumf. Det speiler livets realisme. Man trenger ikke å gi uttrykk for alt som den kristne troen rommer – samtidig. Alt har sin tid: Uten renselse ingen opplysning. Uten tårer ingen lovsang. Uten faste – ingen fest.

Her er et av ”poengene” – både for menigheter og enkeltkristne i det å følge kirkeårets rytme: det gir meg en konkret støtte i det å fordype meg i de ulike sider ved det kristne livet under forskjellige perioder. Predikantene får hjelp til å komme opp av sine hjulspor og tvinges til å trenge inn i andre bibeltekster enn sine favorittord. Den enkelte kristne får meditere over og utfordres av hele rikdommen i Guds plan for verden og mennesket. Under fastetiden støtter vi hverandre på måteholdets vei, vi skjerper blikket og får verktøy til å arbeide med både kropp og sjel. Fastetiden kaller meg til å med større intensitet å ta opp arbeidet i den delen av Gud vingård som er mitt liv.

 

Å dra en grense for sitt liv

Faste hører sammen med et annet sentralt begrep i den tidlige kristne veiledningstradisjonen – nemlig askese. Ordet kommer fra gresk, den tidlige kirkens språk – og betyr ”øvelse”. Mens askese i vårt språk har fått en litt negativ klang og det ofte forbindes med kroppsforakt – ble ordet opprinnelig anvendt i helt profane sammenhenger- for eksempel innen idrett eller i det militære livet.. Ordets betydning er rett og slett trening. Gjennom å bruke dette ordet i den åndelige veiledningen viser ørkenfedrene på 300-tallet at virkelig fremskritt forutsetter øvelse. Det gjelder alt i livet – ikke minst kjærligheten! – og burde være helt opplagt. Uten askese er det ikke mulig å vokse i kjærlighet, det som er målet for alt menneskelig liv.

Askese er i denne sammenhengen et godt ord fordi det gjør klart at all øvelse innebærer at man drar en grense for sitt liv. Og det er i forholdet til det gode livet vi trenger å dra grenser. Når vi taler om faste eller askese handler det altså ikke om å si nei til det som en kristen oppfatter som ”synd” All faste tar sitt utgangspunkt i kroppens og sinnets behov. Slikt som er gitt av Gud i skapelsen – som beriker livet og ikke skal skyldbelegges: søvn, mat, klær, seksualitet, relasjoner, syn, hørsel, tale og mye annet Men om de naturlige behovene blir feilinnrettet eller konkurrerer med våre dypere åndelige behov, motvirker de sin hensikt til å bidra til et godt og rikt liv. Derfor begynner all faste med at vi ser over våre liv og vår måte å leve på. Vi stiller spørsmål til oss selv: hva er det i mitt liv som risikerer å få for stor plass? Som lett drar i vei med meg i en retning jeg egentlig ikke ønsker? Hva er det som trenger å dø en smule for at jeg skal kunne leve mer helhjertet? De svar jeg kommer fram til hjelper meg til å velge de områder der jeg trenger å faste, det vil si dra en grense for mitt liv.

 

En lett faste

”Jeg velger heller en lett faste som varer lenge, enn en som er hard og anstrengende fra starten av – og som raskt tar slutt”, sier en av ørkenfedrene.

De erfarne vet hva de taler om. Vet at den vanligste grunnen til at mange av oss nybegynnere mislykkes med våre åndelige øvelser – er at vi legger listen for høyt. Vi vil jo så mye. Vi lengter så intenst. Vi blir utfordret og inspirert av en predikant eller et skrift ved fastens begynnelse og tenker: ”Nå skal det endelig bli noe av!” Så forstrekker vi oss og blir sittende tilbake med dårlig samvittighet. Den åndelige erfaringen er nøye med å betone måteholdet, ikke minst når det gjelder fasten og advarer mot de altfor ambisiøse prosjektene. Bak disse lurer hovmodet og de blir oftest kortvarige.

Hemmeligheten med all faste ligger i det som kommer igjen og blir en vane i mitt liv. Et lite mål, er da uendelig mye er virksomt enn storslått innsats som blir en engangshendelse. Som en annen av ørkenfedrene uttrykker det: ”Alt som går til overdrivelse kommer fra demonene.”.

 

Hvordan begynner man

 

Begrepet faste kan tillempes på ulike områder, selv om vi med ”faste” vanligvis mener – under en kortere eller lengre periode avstå fra mat, noe som kan praktiseres helt eller delvis. Den som faster helt bør ikke begynne med flere dager. Kanskje ikke engang med en hel dags faste. Begynn med å avstå fra ett måltid.

Når man i den unge kirken gjorde onsdag og fredag til fastedager innebar det at fasten på disse dagene ble innledet på morgenen og varte til kl.15 eller 17 på ettermiddagen. En begrenset faste innebærer at man skjærer ned på visse ting. Vanlig blant mange kristne er at under fastetiden avstår man fra kjøtt. Ved bare å spise vegetarisk mat under fastetiden vender man tilbake til verdens ”paradisiske” tilstand, før syndefallet. Så enkle ting som å avstå fra pålegget på brødet, desserten til middagen, kaffen etter middagen eller chipsen foran TV-n – kan være andre måter å øve seg i tilbakeholdenhet i fastetiden.

Forakt ikke den lille, målbestemte gjennomførte forandringen! Slik påminner du din sjel om og venner din kropp til ”at mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” (Matt.4,4.)

 

En lengre faste

 

Den som har øvet seg på fastens vei og dermed har lært å kjenne kroppens reaksjoner – kan med tiden prøve å faste i flere dager. Det kan da være klokt å trappe ned inntaket av føde noen dager før en innleder selve fasten. På den måten mildnes en del av de ubehag som ellers er vanlige under fastens første dager, så som hodeverk og slapphet – noe som er en følge av at kroppen under en faste gjennomgår en ”renselsesprosess” når den tømmes for slaggprodukter. Etter omtrent to-tre dager inntrer som oftest et velbefinnende. Man kjenner seg lettere i tanken og får en større konsentrasjon. Nå høster man frukten av sin faste. I kombinasjon med et mer intensivt bønneliv og fordypet lesning av Bibelen og annen åndelig litteratur – bidrar fasten til at det indre mennesket ”utvider seg”. Gud blir større, og en god ”likegyldighet” innfinner seg i forholdet til mye av det som tilhører den forgjengelige verden.

Om man velger en lengre fasteperiode er det viktig at man er ved god helse, både fysisk og mentalt. Den som bruker medisiner bør rådføre seg med sin lege før en begynner en fasteperiode.

 

Ørets og øyets faste

 

En god venn fortalte hvordan ham på fastens første dag – askeonsdagen, koblet fra TV’n og plasserte den i garderobeskapet. En annen sa: ”I fastetiden rasjonerer jeg avislesningen til to dager i uken”.

I den unge kirken la man vekt på ”bukens og tungens faste” – to områder der det alltid finnes anledning til å være tilbakeholdende. Fråtseriet nevnes først blant dødssyndene – og tungen beskrives i Bibelen som ”full av dødelig gift”. Jak.3,8.

I vår tid er øyets og ørets faste minst like aktuelle. Mediebruset som forgifter våre hjerner, flimmeret av bilder som fyller sinnet med biter – er kanskje en like stor årsak til det fenomenet som kalles ”utbrenthet” – som lange arbeidsdager.

Larmen er en av de største truslene mot det åndelige livet. Det slår ut den bølgelengden der vi kjenner igjen den indre røsten.. Larmen berøver oss den stillheten som er nødvendig for å kunne oppfatte ”sølvtonen” i Jesu røst. Kanskje er det ingen tilfeldighet at Bibelens siste bok, den som tar sikte på de siste tider – gang på gang gjentar: ”Den som har ører – hør hva Ånden sier til menighetene!” Åp.2,7) Å proppe ørene fulle av (u)lyd er en sikker måte å bli åndelig tunghørt på.

Faste er også å bevisstgjøre og kanskje begrense – bruken av radio, TV, data, reklame, video, aviser. Vise tilbakeholdenhet i vår omgang med alle disse ”uunnværlige” tingene. Ikke av forakt for menneskene, men av respekt. Faste på disse områdene hjelper oss til større nærvær innfor oss selv og hverandre: å høre oss selv tenke, å se den som tiltaler oss.

Et av Skriftens viktigste åndelige råd er ordene i Davidssalmen (46,11): ”Stans og innse at jeg er Gud”. (”Vær stille og kjenn at jeg er Gud”.) Under alle former for faste bør vi forsøke å omgi oss med større stillhet enn vanlig. Tausheten er talens faste. En ny klarhet stiger fram i det som sies når en begrenser talen. Ørene renses og vi begynner å høre hva som sies i det som uttales….

 

Behov eller begjær

Fasten er en vei til større selvinnsikt. Når jeg gjør et forsøk på å avstå fra noe – lærer jeg meg hva det er som har et hardere eller lettere grep om mitt liv. Noe kan vi avstå fra uten problem – annet har vi vansker med å klare oss uten. Så vel gode som dårlige sider av livet – grunnlegges gjennom vaner. Om jeg venner meg til alltid å småspise mellom måltidene eller sløvkikke på TV – blir det med tiden noe jeg får vansker med å klare meg uten. Behovet er blitt et begjær. På samme måte fungerer gode ”avhengigheter” eller vaner. Den som regelmessig mosjonerer eller mediterer utvikler en positiv avhengighet av det som bygger opp.

Den kristne undervisningen gjør en viktig distinksjon mellom behov og begjær: behovet er noe godt, det er en del av meg som jeg ikke trenger å fornekte eller fortrenge. Men et behov som blir feilrettet eller får en feilaktig proporsjon i mitt liv – blir til et begjær. Kroppens og sinnets behov behersker meg istedenfor å berike mitt liv.

Et missbruk eller overdrevent bruk av faste og askese har av og til ledet til en forakt for kroppen og alle dens behov. Men de veltrente asketene i den kristne tradisjonen kan ikke uten videre avfeies som kroppsfiendtlige. Ofte har de hørt til dem som tar kroppen på største alvor. De sammenlikner kroppen med en åker som Gud har skjenket oss, der vi kan arbeide og bli rike. Men denne åker kan også legges brakk, bli ubrukbar og overgrodd av ugress – uten mulighet til noen innhøstning. Den som ikke har lært seg med Åndens hjelp å beherske kroppens og sinnets behov, liknes i Bibelen med et menneske som styres av ”begjæret i vår syndige natur” (Gal.5,16)

 

Fasten som frihetsvei

Vi kan altså se hvordan friheten i våre liv er forbundet med fasten. Bare det man klarer å avstå fra er man fri i forhold til. Regelmessig faste blir derfor en måte å vinne en større grad av frihet. Gjennom å avstå selv fra slikt som vi har rett til – unngår vi å bli avhengige av de i og for seg gode behovene.

Behov som vi aldri sier nei til – blir med tiden ”laster”. De tynger oss ned, gjør sjelen doven og sløv og berøver oss vår indre frihet. I klassisk veiledning taler man om de ”åtte lastene” som motsvares av de ”åtte dydene”. Lastene og dydene representerer områder i våre liv som rommer så vel en tendens til selviskhet – som et potensial til guddomlighet. Det er denne tendens til selviskhet som i Pauli undervisning benevnes som ”kjødet” /vår syndige natur – og som har sitt motstykke i ”den gode viljen” i vårt hjerte. ”For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil” (Gal.5,17).

Et menneske kan aldri bli mer enn et menneske, men det kan bli mer menneske. Det vil si mer menneskelig i motsetning til umenneskelig. De åndelige øvelsene har til hensikt å temme det selviske genet som vi er bærere av – slik at vi kan leve i kjærligheten, til Gud, vår neste – ja til alt det skapte. Gjennom å la vår ånd lede oss (gal.5,16) er vi ikke lenger utlevert til kroppens og sjelens lidelser, slik at disse kan gjøre hva de vil med oss. Og hvilke er Åndens fruker: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Gal.5,22-23.

 

Fastens fristelser

”Jaså, du faster”

Hvor lett er det ikke å miste alt. Hvor vanskelig det er at ingen ser. Ingen utenom Gud.

Når Jesus gir oss sin fasteguide framholder han med skarphet – at fasten hører til vårt ”hemmelige” liv. Som advarende eksempler stiller han fram dem som gjør fasten til åndelig oppvisning – ”de har alt fått sin lønn”. – og gir råd om hvordan en bør leve under sin fastetid: ”slik at menneskene ikke ser at du faster”. (Matt.6,18)

Fristelsen å gjøre inntrykk følger all åndelighet som en skygge. Det kan ligge snubblende nær at fasten blir et redskap for å styrke sin egen selvfølelse, troen på at man ligger et par hakk foran de andre i omgivelsene. Det finnes ingen mer effektivt måte å ødelegge sine åndelige erfaringer enn å utbasunere dem for omgivelsene. Å i det vide og brede, eller i subtile antydninger, tale om sine åndelige øvelser – er dessuten en sikker måte å få omgivelsene til å kjenne seg åndelig undelegne. Som predikanten og forfatteren Emil Gustafson pleide å uttrykke det: ” Den som har mye å si om seg selv, har ennå aldri sett Gud”. Marias eksempel er tidløst: ”hun ”gjemte og grunnet på” sitt gudsmøte i hjertet (Luk.2,19). Det viste seg på helt andre måter enn at hun pratet om det.

”Gå inn i ditt rom og lukk din dør” (matt.6,6) sier Jesus, når han taler om vårt liv med Gud. Lønnkammeret er bildet for de plasser og erfaringer i våre liv som andre ikke har innsyn i, det vi til nød betror vår sjelesørger.

Hvert menneske trenger et slikt ”kammer”. En plass som vi stenger døren til for omgivelsene. Dit hører fasten.

 

Fasten og nåden

Tett inntil fristelsen å imponere med sin faste ligger en annen fallgrop. Følelsen av å være en ”bedre” kristen kommer smygende. Og det trenger ikke handle om å imponere andre, – opplevelsen av å ha vunnet Guds velbehag gjennom fasteanstrengelser – trøster oss. Men det er en trøst som bedrar. I det øyeblikket har fasten blitt et mål i seg selv, en fortjeneste innfor Gud.

En broder i ørkenen som sammenlignet sine åndelige øvelser med Antonius – utbryter frustrert: Jeg faster mer enn du, og likevel fortsetter alle å komme til deg!” Og Antonius svarte stille: ”Det er fordi jeg elskerGud mer enn du.”.

Til grunn for all faste i det kristne livet – må innsikten om at alt er nåde – ligge. Ingen blir helligere av å faste. Helligheten i våre liv er Guds verk, ikke frukten av våre åndelige anstrengelser. Men hvorfor trenger jeg da å faste i det hele tatt?

En disippel spurte sin åndelige far: ”Hva er best: faste eller den indre årvåkenhet?” Han fikk svaret: ”Mennesket er et tre. Den indre årvåkenheten er frukten. Fasten er løvverket.”

Fasten er altså et av de redskap vi bruker for å beskytte den frukt som er i emning, lydhørhetens og Kristuslikhetens frukter. Det er Ånden som får disse til å vokse i våre liv. Vårt ansvar er å beskjære alle ”utskudd” som hindrer frukter i å modnes og Kristi bilde i å tre fram.

 

Fastens lønn

En rett faste, skjult for omverdenens blikk, skal bli rikt lønnet, lover Jesus (Matt.6,18)

Hva er fastens lønn?

Det vi akkurat konstaterte: at livet igjen får sin opprinnelige renhet og enkelhet slik at mennesket kan skue Gud – ”Salige er de rene av hjertet, de skal se Gud” (Matt.5,8) – og dermed se på vår neste og oss selv i kjærlighetens lys.

Mennesket er en visuell skapning. Kjærligheten er blikk, å se den andre og la seg bli sett. I et dypsindig ord i Bergprekenen lar Jesus oss ane at øyet er det viktigste hos menneskene: ”Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.” (Matt.6,22) Troen sitter ikke i tanken, den sitter i øyet! Gjennom å se Gud, begynner mennesket å likne Gud (1.Joh.3,2)

Ettersom gudsbildet er frelsens store mål, skulle man kunne si at uten faste – askese- er det ikke mulig å bli frelst. Hvert menneske er Guds avbilde. Gudsbildet er det ikke mulig å utslette, men det kan skjules av denne verdens avleiringer. Likevel finnes det der – hele tiden. Gudsbildet i mennesket utgjør et potensial. Det vitner om vår store mulighet. Vi er potensielle ”guder”! Den som har som sin innerste identitet er Guds avbilde – har i i selve sitt vesen en mulighet å likne Gud. Denne forvandlig er målet for den åndelige reisen. Og vi trenger ikke å bli noe annet enn det vi er – vi er allerede mer enn det vi er blitt! – vi trenger bare å renses – slik at det begynner å vise hvem vi er. Fasten er en renselsestid. Vi trer inn i Guds verksted der bildet på nytt begynner å framtre. Avgjørende for denne forvandlig er øyet, ettersom det er selve synet av Gud – ikke fasten i seg selv – som renser. Johannes skriver: ”Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg, likesom Kristus er ren.” (1.Joh.2, 2-3). Til samme tema skriver Paulus: ”Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde.” (2.Kor.3,18)

Derfor får vi rådet av de erfarne: gi deg selv hele dager og korte stunder da du lar øyet hvile fra bilder, inntrykk og sensasjoner. Når øyets flimrende bevegelser stilner blir hjertet som klar og ren vin. Da er frelsen nær.

 

Bønnen under fasten

La oss gjenta det vi tidligere har sagt: når vi velger bort noe – er det ikke i forakt for kroppens og sinnets behov.. I fastetiden avstår vi fra noe godt – for et større gode. Vi kan være tilbakeholdende når det gjelder søvn, prat og mat for å kunne rette større oppmerksomhet mot det som skaper lengsel etter Gud og hans gaver.

Derfor innebærer fastetiden ikke bare at vi skjærer ned på visse ting, men enda mer at vi med større iver tar i bruk de hjelpemiddel som skjenker skjønnhet til sjelen. Til disse ”verktøy” – hører fremfor alt bønnen. Fastetiden oppfordrer oss til å opplive de bønner som har sovnet hen i våre liv. Å se over vår daglige bønnerytme, utvide stundene med stillhet og med litt større grad av regelmessighet delta i menighetens bønner og gudstjenester.

Selv her gjelder likevel å unngå de altfor store ambisjonene. Vi lærer oss å be – og må være tilfreds med å ”gå i skole”. Til øvelsen hører ikke minst det å bli nærværende. Dette er bønnens store hemmelighet. Vi trenger aldri å rope til oss Gud – eller bevege ham med våre bønner. Den Usynlige er alltid nærværende. Det er vi som har problemer med nærvær. Tankene vil ikke riktig komme til ro på sine vandringer. Fasteperiodene kaller oss til å oppsøke den uforstyrrede plassen der vi lærer oss innholdet i ordene : Bare Gud og jeg finnes i verden”. Bare Gud er den absolutt tvingende nødvendigheten i våre liv, sier Simone Weil. Bare i ham finner vår sjel sin ro, ja sin dypeste bekreftelse – lærer Salmenes Bok oss. Vår faste er en helt konkret måte å bekrefte denne innsikten. Den er en av de opptråkkede stier som hjelper oss å finne veien til bønnens hemmelige møteplasser med Gud.

 

Den åndelige lesningen

Gjennom den åndelige lesningen får vi under fasten del i livets brød. Det er en lesning der vi lytter, fremfor alt til Bibelens ord. Hva har Gud å si meg? Den åndelig lesningens hensikt handler ikke om å forøke kunnskapen – men om å forvandle hjertet. Denne lesemåten er bønnens slektning og går ofte over i bønn – ubemerket. Å øve seg å be med Skriftens ord er en av de sikreste måter å bli venn med Bibelen. Vi leser da ikke for å finne et argument for troen, men for hva lesningen gjør med oss.

Å foreslå å lese gjennom en hel bok i Bibelen , langsomt og i sammenheng – kan være et passende mål for fastetiden. Et annet forslag kan være å følge en bibelleseplan. Det hjelper meg på en meningsfull måte å vende mitt øre mot Gud under fasten. Kompleter gjerne med en (det holder med en!) annen åndelig bok som du lenge har tenkt du skulle lese, men som du ikke har fått tid til. Les langsomt, korte stykker om gangen slik at ordene kan synke ned i hjertet.

 

Tårer og solidaritet

Under fasten smaker vi smerten og sorgen over det forrederi vi alle har del i. Innsikten om vår ufullkommenhet, vår delaktighet i det vi svik som forvandlet jorden fra et paradis til en dødens dal – får fram tårene i våre øyne.

Fasten er tårenes tid. Når vi på alvor ser vår egen halvhet og lunkenhet, at begjæret er langt sterkere enn kjærligheten i våre liv – hvordan kan vi annet enn gråte?

Men det er ikke en gråt som leder til dysterhet og bedrøvelse. Hjertets ydmykhet og anger er en Guds gave. Sorgen er uadskillelig forbundet med håpet og den trøst det gir. Når de som faster gråter over seg selv er det ikke en opptatthet av de enkelte synder – det er en sorg over det faktum at vi er syndere. Verden har tapt sin opprinnelige tilstand av renhet.

I fasten får denne sorg konkrete uttrykk. Vi avstår fra noe /litt – i innsikt om hvor ofte begjæret har kvalt /overskygget den gode frukten i våre liv, for å gjenvinne det som er gått tapt. Men vi avstår også i solidaritet med våre brødre og søstre over hele jorden som daglig ser paradisets stengte porter speile seg i tomme matskåler og stum lidelse.

Fasten – som en solidaritetshandling med dem som lider mangel – trenger å få praktiske konsekvenser. Et slikt uttrykk kan være å daglig legge til side noe til menighetens misjon eller til andre organisasjoner som gjør en innsats for mennesker i nød.

Hver aktiv ”fastehandling” som ”løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker” er et sant uttrykk for hva profeten Jesaia kaller ”den faste Gud vil ha”. (Jes.58,6).

 

Visjonen av paradiset

Den store fasten i kirkens år, de førti dagene som går forut påsken – er en pilegrimsferd, en reise i frelseshistorien – fra treet i hagen i Eden og det tapte paradis – til korsets hugne trestamme og oppstandelsens lys.

”Salige er de som sørger, de skal bli trøstet”. (Matt.5,4) Vi skimter nå målet i det fjerne. Påskens glede, det nye livet, ja den dag da døden ikke skal finnes mer. Visjonen av det gjenopprettede paradiset – forvandler fasten til en ”lys sorg”. Tårene blir takknemmelighetens tårer. Fastens anstrengelser blir en ”åndelig vår”. Natten kan være mørk og lang, men ved horisonten gryr en ny dag.

Den største av alle tragedier skal forvandles til en seier til slutt. Derfor holder vi ut ennå en tid i vår kamp, i den faste som aldri er forgjeves.

Endringer i ledelsen og litt om fokus i vår

Sist Storsamling ble det snakket litt om hva som rører seg i ledelsen i Strand Huskirker, både av endringer og hva som er fokus for tiden. Her ønsker vi å fortelle litt mer om dette for informasjon og inspirasjon.

Torbjørn Fjelde, Kjetil Andersen og Kristine Knudsen som har vært en del av stab siste 5 årene har nå ønsket å fokusere på andre områder enn det å være i ledelse, samtidig som de fortsatt vil være involvert i ulike roller. Kjetil ønsker å bruke mer tid på bønn for menigheten, Strand og det å lære hverandre å be. Dette er så bra og viktig og dere kommer til å få høre mer fra Kjetil om dette fremover. Har du en lengsel for det samme så ta gjerne kontakt med Kjetil. Dette at folk i samtale med Gud og hverandre finner ut hva en lengter etter og hva Gud legger foran en er noe vi virkelig ønsker å heie på. Det gjelder også forholdet mellom arbeid og hvile hvor vi ønsker å ha fokus på at vi alle trenger en balanse her og at dette ser forskjellig ut fra person til person og i ulike livssituasjoner.

Nå består lederteamet av Arne Dalehaug, Andres Jøssang og Møyfrid Moskvil. Arne ble ansatt som leder av Strand Huskirker i 20% stilling fra 1. januar. Samtidig ble også Andres Jøssang, som tidligere har vært styreleder og ellers involvert i ulike roller i Strand Huskirker, med som en del av lederteamet. Møyfrid, som sammen med familien har vært i Senegal som utsendinger for Normisjonen siste årene, ble nå i februar også en del av dette teamet. Det er utrolig fint at både Møyfrid og Andres ønsker å være med i ledelse da de har gaver og kvaliteter som er med å berike både teamet og fellesskapet.

Fokus til ledelsen i vår kommer først og fremst til å være lederoppfølging, jobbe med visjon og retning for Strand Huskirker og lage gode rammer for at det skal være et trygt felleskap og muligheter for vekst. Vi tror på at det som vokser frem i fellesskapet skal spire hos den enkelte som et resultat av etterfølgelsen av Jesus. Vi ønsker å være med å legge til rette for at dette kan skje på en god og sunn måte, både for den enkelte og for felleskapet. Måten dette skjer på tror vi alltid starter med å se etter og lytte til hva Gud gjør, for så å bli med på det.

I dette er det viktig å presisere at vi som er i ledelse ikke har noe mer tilgang til å se og høre hva Gud sier og gjør enn andre. Samtidig tror vi at vi kan være en plass hvor folk kan dele sine tanker, lengsler og det Gud viser dem. Vi erfarer nå at det spirer frem flere spennende drømmer og initiativ som gleder oss over og som er veldig inspirerende! I noen tilfeller så er det personer som bærer på de samme drømmene uten å vite om hverandre og her håper vi at vi kan være med å sette folk i kontakt og løfte frem dette til det beste for felleskapet.

Derfor er det utrolig bra dersom noen har innspill og tanker for Strand Huskirker så kom til oss og del dette så vi sammen kan få et enda større bilde av det Gud gjør.

Vi kommer fremover både å legge ut litt informasjon her om hva som rører seg i Strand Huskirker til oppmuntring og inspirasjon.

 

Ønsker dere å komme i kontakt med oss så ta kontakt:

 

Arne Dalehaug 957 86 454

Andres Jøssang 913 43 791

Møyfrid Moskvild 959 90 897

DRIVHUSET VÅREN 2019

I høst har vi hatt Drivhuset en gang i måneden, det ønsker vi å fortsette med denne våren.

I de årene vi har drevet huskirker har vi alltid kjent på et behov for å komme sammen på tvers av gruppene våre for å bedre kjent med Gud og hverandre. Vi har hatt flere forskjellige typer samlinger for storfellesskapet, men også for ledere og frivillige.

Vi bygger videre på huskirke-fundamentet, og tror at det nye livet som kristne kan flyte naturlig og få næring i små fellesskap som lever for noe større. I Strand er det også flere andre som ønsker å jobbe for visjonen om levende reproduserende småfellesskap, blant annet i Jørpeland menighet. Vi tror vi har mye å lære av hverandre, og går derfor sammen med flere av disse husgruppene når vi arrangerer disse kveldene i høst. Staben i Strand huskirker kommer sammen med noen fra ledergruppa til Jørpeland menighet til å forme innhold og rammer for opplegget.

Det har vært veldig fint å være sammen og lære både hverandre og Jesus bedre å kjenne i samtale, bønn, lovsang og undervisning. Målet er at samlingene skal oppmuntre og utruste oss i etterfølgelsen av Jesus og i det/dem Han sender oss til.

 

Dette ønsker vi også å fortsette med i 2019 og har satt opp følgende datoer for samlingene frem til våren:

 

  1. januar

6 februar

  1. mars
  2. april
  3. mai
  4. juni

 

Inntil vidrere blir opplegget ganske like det som har vært:

 

Lovsang, bønn, åpent for å dele litt om det er noe til felleskapet (20 min)

Samtale, gjerne 3×3 innad i gruppene om livet med Gud og bønn for hverandre (20 min)

Input/undervisning (20 min)

Samtale og bønn i gruppene om undervisning eller andre ting vi ønsker å sette fokus på (45 min)

 

Drivhuset er Strand Huskirker sin lederoppfølging nå og vi ønsker virkelig å ha fokus på oppfølging fremover slik at ingen står alene i Strand Huskirker, uansett om du er leder eller ikke. Vi ønsker å være et felleskap som er der for hverandre, slik alle de gode «hverandre versene» i Bibelen antyder. Enda vi anbefaler det så har vi samtidig ikke lagt opp til at Drivhuset er obligatorisk da vi ikke ønsker å legge for mye på folk. Derfor vil vi også se på alternative måter å følge opp dem som ikke er med på Drivhuset.

Ledelsen i Strand Huskirker

Som de fleste har fått med seg så har det vært litt endringer i ledelsen i Strand Huskirker siste par årene. Kjetil Andersen sluttet i sin stilling som leder ved utgangen av 2017 men fortsatte som frivillig i stab. Torbjørn Fjelde og Vidar Laugaland tok da over som ledere og har vært dette uten å være ansatt. Fantastisk gode folk som ønsker å følge Jesus og peke på han og har fått gjort dette blant annet som ledere av Strand Huskirker. Fra 01. januar er det nå bestemt at Arne Dalehaug blir ansatt 20% som ny leder av Strand Huskirker. Arne har tidligere vært med i stab og vært en del av Strand Huskirker siden 2009. Både Vidar og Torbjørn kommer til å være med videre i ledelse, Vidar fortsetter i sin rolle som styreleder og Torbjørn fortsetter som frivillig i stab. I tillegg er det også fantastisk at Kjetil Andersen og Kristine Bø Kuntsen er med videre i stab og at Andres Jøssang kommer til å bli enda mer involvert i ledelse/stab. Helene Nag Grødem er også en del av stab men er for tiden i permisjon på grunn av små herlige barn hjemme. Vi kommer til å bruke litt tid fremover til å jobbe med hvordan stab og de ulike rollene/funksjonene kommer til å se ut i praksis. Mer informasjon vil komme etterhvert.

Arne:

Jeg gleder med veldig til å ta over som leder av Strand Huskirker. Gjennom de siste 10 årene har jeg fått erfart hvordan Jesus ønsker at vi skal følge Ham inn i mer frihet. Frihet til å elske Gud, vår neste, oss selv og alt Han har skapt. I dette har jeg også fått erfart viktigheten av felleskapet, Kirken, som Han har gitt oss. Det å få leve sammen med andre som følger Jesus og hjelpe hverandre i etterfølgelsen har vært helt sentralt for meg og mange rundt meg. Jeg kaller det gjerne å stå i god jord, og være god jord for andre, slik at vi kan få solide røtter og vokse til å bli de «plantene» Gud har skapt oss til å være. I dette felleskapet, i denne gode jorden, så er både bønnen/stillheten, Bibelen og nattverden helt sentralt. Og da har vi APG 2,42 som har vært grunnleggende for Strand Huskirker helt fra starten «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.» Dette er det jeg håper vi skal fortsette med.
Og det som er viktig er at dette er ikke noe jeg skal gjøre alene. Å være en god gjeng i stab og styre som er forskjellige men ønsker det samme er helt avgjørende. Og det at de som har gått foran og vært ledere tidligere (Kristian fra Sauda, Kjetil, Torbjørn og Vidar) alle er med i en eller annen form er neste litt unikt og en stor styrke. Men det er heller ikke stab og styre alene som gjør dette, det er alle som anser seg som en del av Strand Huskirker uavhenging av rolle. For vi er alle kalt til å være etterfølgere av Jesus, til å «bli i hans kjærlighet» og få lov til å gi denne videre.

Familiesamling

En helt ny samling i Strand Huskirker regi.

Tradisjonelt sett er barn på søndagsskole samtidig som de voksne får undervisning. På familiesamlingene vil barn og voksne være sammen under hele samlingen, dette har vi store forventninger til.

En typisk familiesamling er tilpasset barn, og kommer til å bestå av lovsang, kort undervisning, nattverd* + bønn* i mindre grupper og masse lek og konkurranser.

Vi håper at det skal bli fint for voksne og barn å få dele nattverd, be sammen, høre samme undervisning og ha det gøy med konkurranser og lek! Og at opplevelser av å være sammen om dette kan være med på å skape enda mer plass for Jesus i hjemmet, hvor det virkelige livet leves.

Familiesamling kommer i tillegg til Storsamling som begge blir arrangert en gang i måneden.

Vi gleder oss til å ha en søndag hvor familien er i sentrum og hvor vi kan se og heie på barna.
Alle er velkomne på familiesamling, om du har små unger, store unger, ingen unger, om du kommer alene, er ung eller gammel! Vi i huskirkene er en stor familie😄

 

Nattverd og bønn:
Under nattverd og bønn kommer vi til å sitte i grupper på ca 12 personer. Vi kommer til å ha et fat med brød og vin (druejuice) som blir sendt fra person til person i ringen. Dersom foreldre ikke ønsker nattverd for sine barn så sendes fatet videre (dette gjelder også for andre som ikke ønsker nattverd), de som ønsker det kan be en velsignelse over barnet i stedet.
Like etter nattverden har vi noen minutter til bønn i samme «ring», er det kanskje noen barn, familier eller andre som ønsker en kort forbønn? Dette blir fint!
Supert om barna kan sitte sammen med sine foreldre gjennom familiesamlingen, spesielt med tanke på seksjonen med nattverd og bønn.

DRIVHUSET HØSTEN 2018

 

I de årene vi har drevet huskirker har vi alltid kjent på et behov for å komme sammen på tvers av gruppene våre for å bedre kjent med Gud og hverandre. Vi har hatt flere forskjellige typer samlinger for storfellesskapet, men også for ledere og frivillige. Dette ønsker vi også å legge til rette for i høst, og legger derfor opp til fire kvelder for ledere og folk som kjenner de har lyst til å bli inspirert og ta imot ekstra påfyll.

Vi bygger videre på huskirke-fundamentet, og tror at det nye livet som kristne kan flyte naturlig og få næring i små fellesskap som lever for noe større. I Strand er det også flere andre som ønsker å jobbe for visjonen om levende reproduserende småfellesskap, blant annet i Jørpeland menighet. Vi tror vi har mye å lære av hverandre, og går derfor sammen med flere av disse husgruppene når vi arrangerer disse kveldene i høst. Staben i Strand huskirker kommer sammen med noen fra ledergruppa til Jørpeland menighet til å forme innhold og rammer for opplegget. Vi tror dette kan bli veldig bra!

 

Samlingene blir den første onsdagen i måneden fra og med september:

  • 5. September
  • 3. Oktober
  • 7. November
  • 5. Desember

Tidspunkt blir kl 20.00-22.00. Vi spiser litt enkel kveldsmat sammen fra kl 19.30.

 

Vi inviterer dermed alle som ønsker å bli med på Drivhuset 2018. I utgangspunktet ønsker vi at du forplikter deg til å være med på minst 3 av 4 kvelder. Påmelding innen 31. august på https://www.checkin.no/event/16661/drivhuset

Styret i Strand Huskirker

7.April hadde vi en flott Årsfest! Samlet på tvers av huskirker. Så gøy å komme sammen, spise god mat og bruke tid sammen.

Nytt styre ble valgt. Fire av de som sitter i styret blir værende. Og Helene Kirkholm går ut. Vi takker for en utrolig god innsats disse to årene.

Og vårt nye styremedlem er Simon Bjørheim.

 

Sånn ser styret ut det kommende året:

Vidar Laugaland – Styreleder

Ragna Laugaland

Irmelin Andersen

Jostein Soppeland jr

Simon Bjørheim

 

For en gjeng! Takknemmelig for å ha så gode folk i styret vårt!

 

Styret er juridisk ansvarlig og har ansvar for ansettelser, fast givertjeneste og økonomiske rammer.

PÅSKEHILSEN PÅ ETTERSKUDD

Det har vært påske, og påskeferie. På sosiale medier blir vi overøst med bilder av snødekte topper og kvikklunsj-pauser i snøen. Vi har hatt ferien med kysten. Strand, sjø og basseng. Gir fristende bilder det også..

MEN påske er jo først og fremst en tid for å feire at Jesus har vunnet over døden og alt det vonde. Vi har HÅP i møte med all smerte i denne verden – og det er fantastisk! Her kan du lese om en av våre venner som ikke har hørt slutten av påskefortellingen. Da gir det mer lyst til å gråte enn å feste og feire.  Men vi har all grunn til påskeFEST! 😊

 

«Hver gang jeg tenker på det har jeg lyst å gråte»

Vi holder som mange av dere vet på med et opplegg på malinké. Opplegget tar for seg den store fortellingen vi finner i bibelen. Den begynner med begynnelsen, og tar for seg 55 mindre historier, som til sammen utgjør den store fortellingen om Gud. Jeg (Møyfrid) har jobbet mye med disse bibelhistoriene sammen med språkhjelperen min, ei venninne fra landsbyen der vi bodde i 2014. Før vi reiste hjem i høst var vi kommet til historien hvor Jesus dør. Den dagen vi jobbet med denne historien ble både amputert og ukonsentrert da språklæreren hadde en syk baby som gråt, hostet og hadde feber, og som vi tilslutt tok med en tur på sykehuset. Da vi fortsatte arbeidet nå i januar valgte vi å begynne forfra igjen. Nå nærmer vi oss igjen historien hvor Jesus dør. Forrige gang vi var sammen sa språklæreren: «Er det ikke slik at Jesus dør??? Jeg syns jeg husker at folk ropte: korsfest, korsfest, og at han døde. Var det sånn? Jeg har tenkt så mange ganger på det det siste halve året, og når jeg tenker på det, så må jeg nesten gråte..»

Det er så fantastisk at historien ikke slutter der. Om et par uker skal vi gå gjennom resten av historien. Det gleder jeg meg til!

 

påskebilder fra Hverdagen

Det er lett å se et «glansbilde» av andres hverdag, særlig i vår tid med sosiale medier. Om en sitter i Senegal og ser påskebilder av snødekte topper og skispor, eller om en sitter i Norge og ser bilder av oss som på påskeferie drar til kysten og nyter strandliv eller sitter med bena i bassenget. Men hverdag er stor sett hverdag uansett hvor en er – og andre folks hverdag er sjelden helt sånn de ser ut på bilder. En tar jo som regel ikke bilde av klabbene under skia, eller det dårlige humøret da alle var sultne og kalde og trøtte. Og det er vanskelig for oss å gi et bilde av hva det gjør med humøret på både store og små når en er varm, det er mellom 40 og 50 grader i skyggen, en er stadig litt dehydrert, og alle mangler både tålmodighet og overskudd til hverandre. Så hverdag er nå oftest hverdag, med godt humør og dårlig humør,  og oppturer og nedturer. Men husk: «alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» 

 

 

Så godt på etterskudd:

god påske alle sammen! Ta med HÅPET og GLEDEN og NÅDEN fra påskefortellingen del 2 inn i hverdagen!

 

Vær med å be

  • Be for naboer og venner her i Øst-Senegal. At Gud må møte mennesker og at de må forstå hvem han er, og hvor høyt de er elsket.
  • Takk for at vi får være et team i Senegal. Be for teamfellesskap, både som arbeidsfellesskap, som venner og som åndelig fellesskap, be om felles visjoner for arbeidet, ledelse og visdom i veien videre sammen.
  • Be for barna våre –at de får være friske og trives både i en hverdag i Norge og i en hverdag i Senegal.

 

Tusen takk for alle bønner dere sender opp – til en stor Gud – som kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår!!

Masse hilsener fra

Møyfrid  og Kristian Moskvil

 

Om du vil ha det månedlige nyhetsbrevet vårt på mail, så send oss e-post-adressen din!

Hvis du vil være med å støtte arbeidet økonomisk:  kontonr: 1503.02.13537  Merk med prosjektnummer og/eller prosjektnavn: 12159521 – Pionerarbeid i Senegal eller send oss en mail og få tilsendt en blankett for fast givertjeneste som jo er veldig praktiskJ