Er vi åndelige nok?

«Jesus gråt» (Joh 11.35). Dette er Bibelens korteste vers. Og det inngår i en interessant situasjon. 9 vers senere har Jesus vekket opp sin døde venn Lasarus. I noen vers før leser vi også at Jesus ble «opprørt og rystet i sitt innerste». I beretningen om Lasarus får vi et godt innblikk i Jesu to naturer. At han var 100% menneske med de følelsene han her viser og 100% Gud med at han vekker Lasarus opp fra de døde. Videre i teksten ønsker jeg å bruke blant annet Jesus som eksempel på hva sann åndelighet er og hvordan vi har en tendens til å gjøre det innviklet for oss selv.

Det er ikke bare i fortellingen om Lasarus at vi ser Jesus viser følelser. Han ble redd og ble oppgitt over sine venner i Getsamane (Luk 22 39-46), han ble sint på dem som drev handel i templet (Mark 11.15ff) og på disiplene som ville jage barna bort (Mark 10.13ff). Han viste glede og jublet (Lukas 10:21) Jesus viste de samme følelsene som vi kjenner på daglig. Det som også er verdt å merke seg er at Johannes og de andre som skrev ned evangeliene syntes at dette var verdt å ta med. Når Jesus vekker opp en mann fra de døde mener altså Johannes at det er på sin plass å nevne at han var oppskaket og at han gråt. Hva kan vi som enkeltmennesker og menighet lære av dette?

Det har til alle tider vært slik at mennesker som er tett på hverandre blir påvirket av hverandre. Dette fører etter hvert til at det skapes noe vi kan kalle en kultur; et sett av regler og normer (gjerne uskrevne) som en føler en bør følge for å være del av felleskapet. Dette gjelder også kristne felleskap, og vi i Strand Huskirker er ikke noe unntak. Hvordan forholder vi oss da til at vi er mennesker skapt i Guds bilde, at vi har de samme følelsene som det Jesus viste når han vandret rundt på jorden? Tar vi på alvor at ikke alle er som meg selv? Og at vi alle går gjennom ulike perioder I livet som vi opplever ulikt?

Dersom vi leser Salmene i GT ser vi at følelsene til salmistene virkelig får utløp! De roper ut det de føler, og det til ingen ringere enn Gud! Det er befriende å se ærligheten i bønnene. Vi ser også at Jesus flere ganger henvender seg til Far, eller henviser til Skriften både når han lovpriser, er sint eller i sorg. Forfatter og veileder Magnus Malm sier i et intervju med avisen Dagen (08.04.2014) at «Men så si det til Gud da! Its OK to disagree with God. Ikke gruble over det ondes problem, for det vil aldri bli løst. Si til Gud hva du synes om dette og se hva som skjer.» Jeg tror noe skal vi ta på alenerom med Gud, en god venn eller en sjelesørger. Alt passer ikke å ta foran mange folk. Det er likevel viktig at vi ikke tar på oss «masken» åndelighet når vi går ut blandt folk Og det er like viktig at vi ikke skaper en kultur hvor noen føler dette er nødvendig.

En slik falsk åndelighet er en felle, eller kall det en grøft, kristne har gått i og står i fare for å gå i til alle tider. Vi har en motstander som ønsker å få oss til å spore av, og hva er vel ikke da bedre enn å bruke det mange søker etter, å være eller bli reknet som åndelige? I dette har det opp igjennom tidene blitt laget mange idealer av; hva som er åndelig. Hva som er rammen for hvilke følelser som skal vises og hvordan en skal opptre. I vår tradisjon kan vi trekke frem retninger av den pietistiske arv som har satt spor til våre dager. Pietismen hadde med seg mange gode og viktige trekk men i mange tilfeller ble det åndelige idealet at en skulle være alvorlig og seriøs i møte med Vår Herre. Og dette ble egentlig malen for live tellers også. Det ble ikke gitt rom for de ekte følelsene. En kultur som dette skaper ofte en motkultur og det vil mange si har skjedd her også. Idealet har fått fra å være alvorlig og seriøs til at en skal være glad og fornøyd, en «glakristen». Helst hele veien. Tanken er bra, men gir det noe mer rom for oss mennesker å være dem vi er fullt ut? Mellom disse ytterpunktene kan en finne mange eksempler på det samme. Så hva er da riktig? Og hvor står vi som menighet?

Jeg har ingen fasit. Men jeg tror at jeg har noen gode tanker, som gjelder for meg og deg som enkeltmenneske og oss som et felleskap. RESPEKT for at vi er ulike og gjennomgår ulike perioder. Det er ikke nødvendigvis noe galt med noen om de ikke hopper og spretter og smiler. Eller om de hopper og spretter og smiler. Vi er mennesker, skapt i Guds bilde. ÅPENHET for at om du ønsker å sitte, lytte og slappe av, strekke hendene i været eller danse så er det greit. YDMYKHET for vi selv ikke ser hele bildet, og trenger andre, vi er alle ulike lemmer på Krisi kropp. Noen ganger skal vi trøste, noen ganger trenger vi å bli trøstet. Og ikke minst FRIMODIGHET til å være den vi er skapt til å være, å la andre være den de er skapt til å være. Det er ekte åndelighet: å være den Gud har skapt en til å være. I rammen Gud har satt, ikke rammen til mennesker. Og samtidig med dette fortsette å ha en kultur der det er åpenhet for å bli utfordret og til å trø utenfor sin komfortsone, i tiltro til at Gud bærer.

På spørsmål om måter vi kan miste oss selv på svarer Malm «Et spor er falsk åndelighet når du avstår fra din vilje, følelser, kropp eller fornuft».

Åpner vi for en kultur der alle kan slappe av med å være den Gud har skapt dem til, i Hans ramme?